Dette er det andre året jeg er så heldig å bli invitert til BIS (sentralbankenes sentralbank) innovasjons konferanse i Basel, Sveits. Selve konferansen gikk over 2 dager + en dag med rundebord workshop. Anslagsvis 300 deltagere, mest fra ulike sentralbanker, fra BIS organisasjon og et mindretall fra akademia og private selskaper som VISA, Mastercard og konsulentselskaper + meg.

Formatet var foredrag fra sentralbanker, BIS og private banker i tillegg til paneldiskusjoner. Den siste dagen med workshop var det en rundebord konferanse hvor alle kunne delta i samtalene og diskusjonene.

Det ble mye digitale sentralbankpenger (DSP/CBDC) og prosjekter BIS er involvert i den første dagen. Den andre dagen ble det mye kunstig intelligens og med en avslutning med en veldig interessant samtale mellom Cecilia Skingsley og professor Yuval Noah Harari som også er en forfatter av en rekke bestselgende bøker om sivilisasjonens utvikling.

Sjef for BIS Augustin Carstens satt tonen i innledningen med å spørre når det rette tidspunktet for å utforske nye teknologier er. Skal vi vente til det blir mer modent eller skal vi kjøre nå? Det ble senere nevnt at sentralbanker bør gå foran, utforske og dele informasjon om teknologier som Blockchain, kunstig intelligens og kvantum teknologi. Interoperabilitet mellom ulike land blir viktigere i fremtiden.  Det ble senere trukket fram at sentralbankene må utfordre seg selv og i større grad arbeide som oppstart-selskaper.

India ble trukket frem i flere panelsamtaler fordi de først fikk på plass digital identitet, og deretter en form for digitale sentralbankpenger som kalles UPI med millioner av transaksjoner hver dag, anonymitet er løst, en sentral database (LM: Hyperledger Fabric DLT var nevnt som et rykte). UPI er mer enn «bare» DSP, det er en protokoll som integrerer bank konto overføringer, VISA og Mastercard og andre former for betalinger. UPI er også åpen for ikke-banker til å innovere, og det er der det meste av innovasjonen skjer.

Joachim Nagel fra sentralbanken i Tyskland nevnte også at sentralbankene må endre seg. Mandatet blir sannsynligvis mye av det samme om 10 eller 20 år, men verktøyene for å dekke samfunnsoppdraget vil endre seg, noe som vil medføre at sentralbankene må ansette en annen type mennesker med en annen type kompetanse. 

Dante Disparte fra USDC stablecoin hadde et par glimrende kommentarer. For det første at ulike tokeniserte penger i større grad må konvergere og samhandle med et fokus på hva som er best for kundene. Han lurte videre på hvorfor sentralbankene ikke utnytter det som har vist seg å fungere i praksis i mange år, nemlig offentlige blokkjede-baser.  Han var også svært skeptisk til konseptet «unified ledger» og BIS visjon om «Finternet», særlig med tanke på geopolitiske utfordringer som sanksjoner mot Russland, Iran, og andre. Andre teknologier, som Internett og sky-løsninger, fikk fart først når vi sluttet å snakke om teknologien og hadde fokus på tjenestene. Vi er ennå et stykke unna å slutte å snakke om Blockchain og token. 

Det ble vist og informert om en rekke glimrende prosjektet drevet frem av BIS Innovation Hub som både inkluderer DSP/CBDC og kunstig intelligens (AI).

Den siste delen av konferansen hadde fokus på kunstig intelligens. Det ble nevnt at et spørsmål til ChatGPT forbruker nesten 10 ganger så mye energi som et spørsmål til Google. Dette er et problem i USA som alt har utfordringer med energileveransene. Anonymitet og personvern ble også flittig diskutert ettersom generativ AI i stor grad leser alt som finnes på internett og setter sammen informasjon på egen hånd, gjerne om enkelte mennesker. Derfor er det avgjørende å ha «people in the loop».  56 % av verdens sentralbanker gjennomfører prosjekter relatert til kunstig intelligens. F.eks. har mer enn tusen ansatte i ECB, den europeiske sentralbanken, fått opplæring i AI. Et spørsmål som kom opp var også i hvilken grad AI bør delta i beslutninger om renter, valutakurser og annet tilknyttet finansiell stabilitet. I så fall, om alle sentralbanker bruke samme data for å lære opp AI modeller kan det tenkes vi opplever en situasjon med systematisk risiko.

Som avslutning var det en glimrende samtale mellom professor Yuval Noah Harari, suksessfull forfatter av flere bøker, bl.a. Sapiens og leder for BIS Innovation Hub Cecilia Skingsley rundt tema AI. Prof. Harari tok bl.a. opp risikoen for at AI kan skape finansielle tjenester mennesker ikke forstår rekkevidden av og som til syvende og sist skaper en alvorlig krise. I den anledning nevnte han finanskrisen i 2007/2009, som skyltes at bankene solgte finansielle produkter i form av syndikerte og «garanterte» produkter (CDO) som hverken selgere i bankene, kjøpere i markedet, sentralbanker eller de ulike finanstilsyn forsto noe særlig av. (Min kommentar: I USA ble 9 millioner arbeidsløse, 5 millioner hjemløse og vi fikk en global finansiell krise. I Norge toppet med den såkalte Terra skandalen, hvor flere kommuner tapte milliarder kroner, noe som gikk utover innbyggere i disse kommunene.) Tenk hva AI kan finne på?      

Den siste dagen med rundebord workshop deltok jeg i 3 ulike rundebord, Tokenisering av ulike aktiva klasser inkludert tokeniserte penger, hvordan teknologi kan bidra til å forbedre søk etter hvitvasking av penger og sentralbankenes bruk av åpne kildekoder (Open Source). Veldig interessant og nyttig og bevis for at vi i fase 4 (2021 til 2023) av Norges Bank prosjekt for digitale sentralbankpenger gjorde mye innovativt som andre sentralbanker kan ha nytte av.

Video fra konferansen ligger nå ut på YouTube:

Alle bilder er AI generert av Lasse Meholm fra www.Shutterstock.com

Skrevet av Lasse Meholm, Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Med Bitcoin kom teknologien Blockchain, eller blokkjedeteknologi som vi kaller det på Norsk. Til tross for at teknologien er 15 år gammel er den i veldig liten grad blitt benyttet til digitale løsninger utenom kryptomarkedet. Kryptoaktiva som Bitcoin og de mange tusen andre med en rekke svindler og illegale betalinger har muligens skremt seriøse aktører fra å benytte mulighetene teknologien gir. Slik historikk har for eksempel ikke Microsoft dotnet eller Java teknologiene. Men blokkjedeteknologien/DLT har en rekke fordeler som andre teknologier ikke har. Jeg skal derfor gå gjennom noen av disse i mer detalj og sammenligne med dagens løsninger.

Kan ikke endres

Når en betaling/transaksjon er verifisert av en node/miner og transaksjonen blir lagt inn i en blokk sammen med mange andre transaksjoner kan den av praktiske grunner ikke endres. I blokkjedeteknologi samles mange transaksjoner sammen, ofte noen tusen, som verifiseres at alt er OK, pakkes sammen i blokker og lagres i databasen, det som på engelsk kalles ledger. Hver transaksjon lagres med en såkalt «hash» som krypterer og omgjør klar tekst til en lang heksadesimal kodestreng. Når en ny transaksjon skal behandles/verifiseres benyttes hash fra den forrige transaksjonen som en del av den nye hash’en. Dermed er alle transaksjonene knyttet sammen via algoritmene i kryptografien. Effekten av dette medfører at transaksjoner som er verifisert og lagret i en blokk av praktiske grunner rett og slett ikke kan endres. Det er litt som å strikke, om du ønsker å gjøre en endringer må du nøste opp fra begynnelsen. I tradisjonelle databaser som Microsoft SQL vil det alltid være mulig for en programmerer å endre, og til og med slette, transaksjoner som ligger lagret.      

Person til person (P2P)

For Satoshi Nakamoto var det avgjørende at det var mulig å betale fra en person til en annen, uten at det var en bank imellom. Ingen «mann-i-midten». Satoshi er et pseudonym for skaperen/e av Bitcoin og blokkjedeteknologi, som ingen i offentligheten vet hvem er. Det ble gjort ved at en og samme transaksjon tar ut Bitcoin fra betalers lommebok (Wallet), samtidig som den samme Bitcoin blir tilført mottakers lommebok (Wallet). Hver Bitcoin har alltid en eier, enten betaler eller mottaker. Dette er i stor kontrast til hvordan betaling med kontopenger i banken fungerer i dag. Når en betaling gjennomføres vil betaler-banken ta penger ut a konto til betaler. Så vil betaler-banken sende beskjed til mottaker-banken om å sette penger inn på mottakers bankkonto. I mellomtiden oppbevarer bankene pengene. Det er mye mer komplisert enn som så i virkeligheten. Poenget er at i blokkjedeteknologien kan ikke pengene bli borte på veien fordi de aldri er noe annet sted enn hos betaler eller mottaker. Og betalingen går rett fra betaler til mottaker, P2P. Enkelte DLT teknologier roter det litt til ved å gjennomføre betalingen via bankens wallet, men jeg går ikke inn på det her.

En versjon av sannheten

La oss anta at selskap A kjøper noe av selskap B. Selskap B sender en faktura til selskap A på 100 kroner. Selskap A har ikke fått faktura enda og vet ikke hva beløpet er. Om du ringer selskap B vil de si at A skylder dem 100 kroner. Om du ringer selskap A vil de si at de ikke vet hvor mye de skylder selskap B. Begge disse svarene er riktig, det er to ulike versjoner for den samme sannheten. Dette kan ikke hende i en blokkjedeteknologi fordi den ene fakturaen blir lagret i wallet for begge selskapene samtidig, sender og mottaker P2P. Det er alltid bare en versjon av sannheten. Det er en effekt av P2P transaksjoner.

Programmerbare verdier og smartkontrakter

Verdiene i blokkjedeteknologi har en felles betegnelse, token. Jeg har i en tidligere blogg forklart begrepet token i relasjon til penger, så jeg går ikke inn på det nå. Den mest brukte blokkjedeteknologien i forbindelse med forretningssystemer er Ethereum. Token i Ethereum er basert på noe som kalles smartkontrakter, for eksempel ERC-20. En smartkontrakt er et dataprogram, ofte et lite dataprogram på opp mot noen hundre kodelinjer. Dermed kan token programmeres. For eksempel kan man programmere at denne token bare kan være eid av noen som finnes på en spesiell liste av mottakere. Når en transaksjon starter vil dataprogrammet i token sjekke om mottaker finnes på denne listen. Dersom JA vil transaksjonen gjennomføres, dersom NEI vil transaksjonen stoppe og token vil fremdeles befinne seg hos avsender. Dette kalles «whitelisting» og er mye brukt i blokkjedeteknologi. Det er i prinsippet bare kreativiteten til programmerere som begrenser hva slike smartkontrakter kan utføre.       

Datasystemer i store bedrifter inneholder ofte mange tusen linjer programkode. Å gjøre endringer i slik kode koster ofte mange hundre tusen kroner, for ikke å snakke om millioner for relativt små endringer. Koden skal gjennomgås av IT arkitekter og den skal testes. Dersom man lykkes med å flytte forretningslogikk over til smartkontraktene vil det være mulig å få langt større fleksibilitet i IT systemene og samtidig redusere kostnadene. Som en ekstra fordel medfører det at det vil ta vesentlig kortere tid å sette i produksjon hele nye tjenester i forhold til med tradisjonell teknologi (time-to-market).

Tillit

Omtrent uansett hva som omsettes av ulike aktiva i dag benyttes det en megler eller en mellommann. Kjøper man aksjer på en aksjebørs benyttes to ulike meglere, en for selger og en for kjøper. Dersom selger tar imot betalingen men ikke leverer aksjene, forventes det at meglere rydder opp. Det samme med omsetning av boliger. Megler sørger for tillit i handelen. Også ved betalinger av kontopenger benyttes en mellommann i form av en eller flere banker som sørger for at pengene flyttes fra betaler til mottaker. Igjen er tillit gitt ved at man stoler på at bankene gjør jobben sin.

En av utfordringene til Satoshi var å skape tillit til at transaksjonen ble gjennomført uten å involvere en mellommann. Satoshi lykkes ikke helt, men kom ganske langt på veien ved å overlate jobben til dataprogrammene som utgjør verifikasjon av transaksjonen, det som kalles «mining» av hver blokk. I tillegg la Satoshi ut programkoden offentlig slik at alle kan se hvordan dataprogrammene i en «miner» fungerer. En utfordring når koden ligger ute offentlig er at det er mulig å laste ned koden, gjøre endringer, kompilere den og benytte dataprogrammet til å slippe gjennom falske transaksjoner. For å unngå en slik situasjon skapte Satoshi en konkurranse blant minere som gjør at det er umulig å gjette hvem av de mange minere som skal verifisere transaksjonene i den neste blokken. Ettersom konkurransen de sist ti-årene har blitt så stor, og datasentrene blir så voldsomt energikrevende, gjør denne sikkerhetsmekanismen også at Bitcoin forbruker katastrofalt mye energi (PoW). Ethereum og andre blokkjedeteknologier benytter etter hvert en annen mekanisme som forbruker veldig lite energi (PoS) fordi konkurransen flyttes et steg tidligere i prosessen. Uansett gjør dette at vi kan ha tillit til at transaksjonen gjennomfører på en riktig måte uten at det finnes en megler eller mellommann.  

Distribuerte data

En utfordring med dagens digitale løsninger er at det dannes en sentralisert eller kjeder av «single point of failure». Ta for eksempel en betaling fra en kunde av DNB til en kunde av Nordea. Datasystemene i DNB vil sørge for å starte prosessen med å ta ut beløpet fra betalers bankkonto. Deretter vil datasystemet til DNB gi beskjed til oppgjørssystemet i Norges Bank om å overføre sentralbankreserver fra DNB til Nordea. Deretter vil datasystemene i Nordea sørge for at mottaker får penger på konto. Dette er en veldig forenklet versjon av prosessen. Dersom en av de tre datasystemene svikter stopper hele prosessen opp. Hver av disse tre er en «single point of failure». Heldigvis skjer dette svært sjeldent i Norge. I blokkjedeteknologi som i Bitcoin finnes det mange, ofte mer enn hundre «minere» og alle kan sørge for at transaksjonen kan gjennomføres uavhengig av hverandre. Databasen med historiske transaksjoner finnes hos alle «minere». Det medfører at selv om mange «minere» i nettverket får problemer, mister strømmen eller blir borte fra internett, kommer transaksjonene til å bli gjennomført av alle de andre som fremdeles er i drift. Dette er en unik styrke i teknologier som blokkjedeteknologi fordi data og prosessorkraft er distribuert.

Felles distribuerte regnskap

På engelsk kalles databasen i blokkjedeteknologi «ledger». Den beste oversettelsen til norsk er regnskap eller reskontro. Alle som deltar som minere bruker den samme distribuerte databasen som blir oppdatert samtidig og med de samme data for alle, alltid. I eksempelet med betaling fra DNB via Norges Bank til Nordea er minst tre helt ulike datasystemer og databaser involvert. Det er ingen som helst kobling mellom databasene hos bankene annet enn transaksjonene som sendes mellom dem. Felles ledger er en helt unik fordel med blokkjedeteknologi og sikrer at alle har tilgang til nøyaktig den samme informasjonen. Likevel kan de ulike brukere ha ulike tjenester ettersom tjenestene utvikles i wallet, det som på norsk kan kalles digital lommebok.     

Bruken av wallets (digitale lommebøker)

En viktig, men lite diskutert, mekanisme er bruken av wallet i blokkjedeteknologi. I tradisjonell teknologi finnes data lagret i en eller flere databaser, ofte sentralisert. Når noen utvikler datasystemer benyttes en direkte kobling mot databasene dersom applikasjonen finnes i samme nettverk, mens koblinger oftest går via API når data og applikasjoner finnes i ulike nettverk. Men i en blokkjedeteknologi foretas alle prosesser direkte mot den originale databasen, som riktignok er distribuert. Det kan finnes en mengde ulike wallets med helt ulike funksjoner koblet mot den samme ledger. Også her kalles applikasjonene ofte smartkontrakter. Det gjør at hele verdikjeden av hendelser kan ha langt større innovasjonskraft dersom arkitekturen i øko-systemer designes riktig. 

Motpartsrisiko og atomic transaksjoner

Det koster mye for banker og større bedrifter å sikre seg mot problemer hos motparten i en handel. For eksempel når en bank i Norge selger NOK mot USD til en bank i USA for en milliarder kroner fordi en kunde trenger USD i forbindelse med import. Risikoen er at den norske banken overfører kronebeløpet, men at den amerikanske banken ikke evner å overføre dollar av ulike grunner. Det kalles motpartsrisiko. I en blokkjedeteknologi vil disse to valutaene være to ulike token i en og samme ledger. Transaksjonen går P2P som tidligere beskrevet. Dersom ikke den norske banken mottar dollar vil heller ikke den amerikanske banken motta kroner. Transaksjonen gjør to ting samtidig, det som kalles atomic transaksjon. Det kalles også alt-eller-ikke-noe. Dette er en unik funksjon i blokkjedeteknologien som er vanskelig å få til i tradisjonell teknologi.

Interoperabilitet

En stor utfordring med blokkjedeteknologi er den ekstreme fragmenteringen. Teknologiene er fragmenterte ved at det finnes Bitcoin, Ethereum, Algorand, Cardano, Solana, Hyperledger, Corda, IOTA og noen ti-talls til. Innenfor mange av disse finnes private nettverk og offentlige nettverk samt 2. og 3. lag teknologi. Og alle teknologiene har sine egne ledger som ikke «snakker» med de andre. Derfor utvikles det såkalte broer mellom teknologiene, noe som ikke er spesielt modent enda. Dette i motsetning til tradisjonell teknologi som stort sett bruker noen varianter av dotnet, java og SQL databaser. Mangfoldet, eller fragmenteringen, bremser utbredelsen og gjør det utfordrende å velge. Skal for eksempel digitale sentralbankpenger (DSP) fungere grensekryssende må landene ha teknologi og representasjon av penger (token) som er interoperabile, slik at betalingene kan gjennomføres. Brukes blokkjedeteknologi i forbindelse med «trade finance» (import og eksport) må både eksportør og importør bruke teknologi og representasjon av dokumenter og verdier som er interoperabile. Skal blokkjedeteknologi bruker i forbindelse med omsetning av verdipapirer må alle deltagere bruke teknologi som henger sammen. En grunn til at internett ble suksess var at alle benyttet samme standard i kjernen som f.eks. TCP/IP og hyperlenker. Så konkurrerer man om tjeneste på toppen av kjernen. I blokkjedeteknologi er konkurransen fortsatt om kjernen, det er kontraproduktivt.  Noe av «problemet» er nok at teknologien også inneholder en verdibærer, Bitcoin, ETH (Ethereum), SOL (Solana), ADA (Cardano) etc. som kjøpes og selges i forbindelse med spekulasjon.  

Sentralbanker

De fleste sentralbanker som tester det som kalles digitale sentralbankpenger (DSP) benytter noen form av blokkjedeteknologi eller DLT. Samtlige bruker såkalte private ledger eller «permission». Det nye de siste 2-3 årene er at sentralbankene utvikler nye teknologier som ikke er ren blokkjedeteknologi eller DLT. Kina startet dette når de planla e-CNY i 2018 som ble satt i pilot ute i befolkningen april 2020. USA har gjort det samme med prosjekt Hamilton. Hong Kong, Thailand, Kina og de forente arabiske emirater har gjort det samme i prosjekt mbride. Felles er at de konkluderer med at de teknologiene som finnes standard ikke er tilstrekkelig for et sikkert og skalerbart øko-system for betalinger. Alle henter likevel elementer fra blokkjedeteknologi som kryptografiske signaturer og i en viss grad desentrale databaser. Kravet til hastighet i store land er ofte opp mot en million transaksjoner i sekundet, noe ingen av dagens blokkjedeteknologier/DLT kan levere.

GOOGLE TRANSLATED FROM NORWEGIAN TO ENGLISH WITH A FEW CORRECTIONS.

Written by Lasse Meholm, Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Graph AI generated from www.Shutterstock.com

With Bitcoin came the Blockchain technology. Despite the fact that the technology is 15 years old, it has been used to a very small extent for digital solutions outside the crypto market. Crypto-assets such as Bitcoin and the many thousands of others with a number of scams and illegal payments have possibly scared off serious players from taking advantage of the opportunities the technology offers. For example, Microsoft dotnet or the Java technologies have such a terrible history. But the blockchain technology/DLT has a number of advantages that other technologies do not have. I will therefore go through some of these in more detail and compare them with current solutions.

Can not be changed

When a payment/transaction is verified by a node/miner and the transaction is entered into a block together with many other transactions, it cannot be changed for practical reasons. In blockchain technology, many transactions are gathered together, often a few thousand, which are verified that everything is OK, packed together in blocks and stored in the database, what is called a ledger. Each transaction is stored with a so-called "hash" that encrypts and converts clear text into a long hexadecimal code string. When a new transaction is to be processed/verified, the hash from the previous transaction is used as part of the new hash. Thus, all the transactions are linked together via the algorithms in the cryptography. The effect of this is that transactions that have been verified and stored in a block for practical reasons simply cannot be changed. It's a bit like knitting, if you want to make a change you have to unravel from the beginning. In traditional databases such as Microsoft SQL, it will always be possible for a programmer to change, and even delete, stored transactions.

Person to Person (P2P)

For Satoshi Nakamoto, it was crucial that it was possible to pay from one person to another, without a bank in between. No "man-in-the-middle". Satoshi is a pseudonym for the creator(s) of Bitcoin and blockchain technology, whose identity no one in the public knows. It was done by one and the same transaction withdrawing Bitcoin from the payer's wallet , at the same time as the same Bitcoin is added to the recipient's wallet. Every Bitcoin always has an owner, either payer or receiver. This is in stark contrast to how payment with bank account money in the bank works today. When a payment is made, the payer's bank will withdraw money from the payer's bank account. The payer bank will then send a message to the recipient bank to deposit money into the recipient's bank account. In the meantime, the banks keep the money. It is much more complicated than that in reality. The point is that in blockchain the money cannot get lost on the road because it is never anywhere else but with the payer or recipient. And the payment goes directly from payer to recipient, P2P. Certain DLT technologies mess it up a bit by making the payment via the bank's wallet, but I won't go into that here.

One version of the truth

Let's assume that company A buys something from company B. Company B sends an invoice to company A for NOK 100. Company A has not received the invoice yet and does not know what the amount is. If you call company B, they will say that A owes them NOK 100. If you call company A, they will say they don't know how much they owe company B. Both of these answers are correct, they are two different versions of the same truth. This cannot happen in a blockchain technology because the one invoice is stored in the wallet for both companies at the same time, sender and receiver P2P. It is always only one version of the truth. It is an effect of P2P transactions.

Programmable values and smart contracts

The values in blockchain have a common designation, token. I have explained the concept of token in relation to money in a previous blog, so I will not go into it now. The most widely used blockchain technology in connection with business systems is Ethereum. Tokens in Ethereum are based on something called smart contracts, such as ERC-20. A smart contract is a computer program, often a small computer program of up to a few hundred lines of code. Thus, the token can be programmed. For example, one can program that this token can only be owned by someone who is on a special list of recipients. When a transaction starts, the computer program in the token will check whether the recipient is on this list. If YES, the transaction will be carried out, if NO, the transaction will stop and the token will still be with the sender. This is called "whitelisting" and is widely used in blockchain technology. In principle, it is only the creativity of programmers that limits what such smart contracts can perform.

Computer systems in large companies often contain many thousands of lines of program code. Making changes to such code often costs many hundreds of thousands of kroner, not to mention millions for relatively small changes. The code must be reviewed by IT architects and it must be tested. If you succeed in moving business logic over to the smart contracts, it will be possible to get far greater flexibility in the IT systems and at the same time reduce costs. As an additional advantage, it means that it will take significantly less time to put into production entirely new services compared to traditional technology (time-to-market).

Trust

Almost regardless of what is traded in various assets today, a broker or an intermediary is used. If you buy shares on a stock exchange, two different brokers are used, one for the seller and one for the buyer. If the seller accepts the payment but does not deliver the shares, brokers are expected to clean up. The same with sales of housing. Broker ensures trust in the trade. An intermediary in the form of one or more banks is also used for payments of bank account money, which ensures that the money is moved from the payer to the recipient. Again, trust is given by trusting the banks to do their job.

One of the challenges for Satoshi was to create trust that the transaction was completed without involving an intermediary. Satoshi did not succeed completely, but got quite far along the way by leaving the job to the computer programs that make up the verification of the transaction, what is called "mining" of each block. In addition, Satoshi published the program code publicly so that everyone can see how the computer programs in a "miner" work. A challenge when the code is out in the open is that it is possible to download the code, make changes, compile it and use the computer program to slip through fake transactions. To avoid such a situation, Satoshi created a competition among miners that makes it impossible to guess which of the many miners will verify the transactions in the next block. As the competition in the last ten years has become so great, and the data centers are becoming so energy-intensive, this security mechanism also means that Bitcoin consumes a catastrophic amount of energy (PoW). Ethereum and other blockchain technologies eventually use a different mechanism that consumes very little energy (PoS) because the competition is moved one step earlier in the process. In any case, this means that we can have confidence that the transaction will be carried out in the right way without a broker or intermediary.

Distributed data

A challenge with today's digital solutions is that a centralized or chains of "single point of failure" are formed. Take, for example, a payment from a customer of DNB (a bank) to a customer of Nordea (a bank). The computer systems in DNB will ensure that the process of withdrawing the amount from the payer's bank account is started. DNB's computer system will then notify the settlement system at central bank to transfer central bank reserves from DNB to Nordea. The computer systems in Nordea will then ensure that the recipient receives money in their account. This is a very simplified version of the process. If one of the three computer systems fails, the entire process stops. Each of these three is a "single point of failure". Fortunately, this happens very rarely in Norway. In blockchain, as in Bitcoin, there are many, often more than a hundred "miners" and all of them can ensure that the transaction can be carried out independently of each other. The database of historical transactions is available at all "miners". This means that even if many "miners" in the network have problems, lose power or are lost from the internet, the transactions will be carried out by all the others that are still in operation. This is a unique strength in technologies such as blockchain because data and processing power are distributed.

Shared distributed ledger

In English, the database in blockchain is called "ledger". Everyone who participates as miners uses the same distributed database that is updated simultaneously and with the same data for everyone, always. In the example of payment from DNB via central bank to Nordea, at least three completely different computer systems and databases are involved. There is no link whatsoever between the banks' databases other than the transactions sent between them. Shared ledger is a completely unique advantage of blockchain and ensures that everyone has access to exactly the same information. Nevertheless, the different users can have different services as the services are developed in wallets.

The use of wallets (digital wallets)

An important, but little discussed, mechanism is the use of wallets in blockchain technology. In traditional technology, data is stored in one or more databases, often centralized. When someone develops computer systems, a direct connection to the databases is used if the application is in the same network, while connections are most often via API when data and applications are in different networks. But in a blockchain technology, all processes are made directly against the original database, which is admittedly distributed. There can be a number of different wallets with completely different functions connected to the same ledger. Here, too, the applications are often called smart contracts. This means that the entire value chain of events can have far greater innovation power if the architecture of eco-systems is designed correctly.

Counterparty risk and atomic transactions

It costs a lot for banks and larger companies to protect themselves against problems with the counterparty in a trade. For example, when a bank in Norway sells NOK against USD to a bank in the USA for one billion kroner because a customer needs USD in connection with imports. The risk is that the Norwegian bank transfers the krone amount, but that the American bank is unable to transfer dollars for various reasons. This is called counterparty risk. In a blockchain technology, these two currencies will be two different tokens in one and the same ledger. The transaction goes P2P as previously described. If the Norwegian bank does not receive dollars, the American bank will not receive kroner either. One transaction does two things at the same time, what is called an atomic transaction. It is also called all-or-nothing. This is a unique feature of blockchain that is difficult to achieve in traditional technology.

Interoperability

A major challenge with blockchain technology is the extreme fragmentation. The technologies are fragmented in that there are Bitcoin, Ethereum, Algorand, Cardano, Solana, Hyperledger, Corda, IOTA and tens of others. Within many of these there are private networks and public networks as well as 2nd and 3rd layer technology. And all the technologies have their own ledgers that do not "talk" to the others. Therefore, so-called bridges are being developed between the technologies, which is not particularly mature yet. This is in contrast to traditional technology which mostly uses some variants of dotnet, java and SQL databases. The diversity, or fragmentation, slows down the spread of innovation and makes it challenging to choose. For example, if digital central bank money (CBDC) is to function across borders, the countries must have technology and representation of money (token) that are interoperable, so that payments can be made. If blockchain is used in connection with "trade finance" (import and export), both exporter and importer must use technology and representation of documents and values that are interoperable. If blockchain is to be used in connection with the trading of securities, all participants must use technology that is connected. One reason why the internet became successful was that everyone used the same standard at the core, such as e.g. TCP/IP and hyperlinks. Then one compete for service at the top of the core. In blockchain, the competition is still for the core, it is counterproductive. Part of the "problem" is probably that the technology also contains a value carrier, Bitcoin, ETH (Ethereum), SOL (Solana), ADA (Cardano) etc. which are bought and sold in connection with speculation.

Central banks

Most central banks testing what is called central bank digital currency (CBDC) use some form of blockchain or DLT. All use so-called private ledgers or "permissioned". What is new in the last 2-3 years is that the central banks are developing new technologies that are not pure blockchain technology or DLT. China started this when they planned e-CNY in 2018, which was piloted in the population in April 2020. The US has done the same with Project Hamilton. Hong Kong, Thailand, China and the United Arab Emirates have done the same in project mbride. What they have in common is that they conclude that the standard technologies are not sufficient for a secure and scalable eco-system for payments. All nevertheless derive elements from blockchain such as cryptographic signatures and to some extent decentralized databases. The requirement for speed in large countries is often up to a million transactions per second, which none of today's blockchain technologies/DLT can deliver.

Alle bilder er AI generert av Lasse Meholm fra www.Shutterstock.com

Skrevet av Lasse Meholm, Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

In English after the Norwegian text.

Prosjektet for å sette DSP i sirkulasjon/produksjon ute i befolkningen er et komplekst og omfattende prosjekt langs mange akser. Å utrede DSP er noe helt annet enn å sette DSP i produksjon. Mange land har forsøkt, men ingen har så langt lykkes spesielt godt. Pilotprosjektet i Kina (e-CNY) som fikk de første brukerne april 2020 har så langt bare tiltrukket seg 0,05 % av betalingene i Kina, selv om mer enn 200 millioner wallets er lastet ned. Bahamas innførte også DSP (Sand dollar) i 2020 og til tross for stor aktivitet fra sentralbanken er det bare litt over 2 millioner USD i sirkulasjon (tilnærmet ingenting). Nigeria er at annet land som har innført DSP (eNaira) men heller ikke der er det noen videre suksess. Det kan være mange faktorer til manglende suksess og jeg skal her ta for meg noen veldig få som direkte og indirekte har påvirkning. Et umiddelbart spørsmål er «har vi bruk for DSP?», noe jeg ikke kommer til å vurdere her.  Jeg må informere at dette er mine egne personlige vurderinger etter å ha arbeidet med DSP både i private banker og sentralbanker i en årrekke.  I denne bloggen er mitt utgangspunkt en vellykket introduksjon/produksjon av «retail» DSP, med trykk på vellykket. «Retail» DSP er nye penger til bruk for private og bedrifter, i motsetning til «Wholesale» DSP som er penger for betaling mellom banker, det vi kaller interbankmarkedet i Norge.

Kompetansegapet

Det kan se ut til at ingen sentralbank i verden har en organisasjon med tilstrekkelig kompetansen og erfaringen for et slikt stort prosjekt. Det gjelder spesielt i demokratiske land. De som arbeider i sentralbankene gjør en glimrende jobb i det de ble ansatt som, stort sett analyser, utredninger og vurderinger. Valutakurser, renter, faktorer som påvirker finansiell stabilitet, geopolitiske utfordringer, arbeidsmarkedet, boligmarkeder, betalinger, prisstigning og lignende. Man må ha respekt for den gode kompetansen og alle de dyktige ansatte. DSP som skal settes i produksjon er et helt annet dyr, krever en annen type mennesker med en annen type kompetanse. Deler av prosjektet er selvsagt å fortløpende vurdere konsekvenser for finansiell stabilitet og likviditet samt juridiske og regulatoriske vurdering. Der kommer eksisterende kompetanse godt med. Men for å sette DSP i produksjon vellykket bør rollene som ledere og viktige beslutningstakere være personer med kompetanse, gjennomføringsevne og innovasjonskraft som nødvendigvis hentes utenfor dagens sentralbanker. Mest av alt med ansettelser, og i noen grad konsulenter. Bakgrunn fra selskaper som introduserer nye innovative teknologiske løsninger i markedet som Apple, Google, Facebook, Paypal eller Fintech kan være nyttig.

Uavhengig DSP organisasjon

Europa parlamentet kom med en interessant foreløpig rapport februar 2024 (https://www.europarl.europa.eu/doceo/document/ECON-PR-758954_EN.pdf). Her gir parlamentet mange føringer til egenskapene DSP (Digital Euro) skal tilfredsstille. Ettersom det er parlamentet i demokratiske land som både beslutter innføring og som setter krav til egenskapene til DSP, er dette en interessant rapport å lese. En av føringen er at den Europeiske sentralbanken (ECB) må opprette en ny organisasjon, uavhengig av sentralbankens øvrige virksomhet, med egne ressurser, budsjetter og evne til å fatte beslutninger. Sitat: «Digital Euro tasks of the European Central Bank, a dedicated unit for Digital Euro should be established within the European Central Bank that is independent in terms of accounting, organisation, and decision making processes”.Det er verd å merke seg at dette er et politisk utspill, og ikke fra sentralbanken. Jeg har vært inne på det samme flere ganger, senest i bloggen min i januar https://www.finansit.no/blogg/191-digitale-sentralbankpenger-dsp-og-digital-innovasjon-cbdc-and-innovation.html.

Det er interessant at politikere i EU involverer seg. EU parlamentet har arbeidet med dokumentet siden 2019 og dokumentet er fremdeles «draft report». Ting tar tid. Dokumentet omhandler retail DSP, penger for privatpersoner og bedrifter. Rapporten spesifiserer at Digital Euro IKKE skal benyttes til WhoIesale DSP.  I mellomtiden har Trump og republikanerne i USA sagt at det ikke blir noen «Digital Dollar» dersom Trump vinner valget i høst, og det ser det vel ut til at han gjør. I Asia er det mer fart i sakene, og det kan se ut til at India er inne på et interessant spor. De fikk på plass digital identitet for alle først og deretter arbeider med digitale penger. Sannsynligvis en klok rekkefølge.

Omdømmerisiko gir organisasjonsutfordringer

Offentlige IT prosjekter i Norge er ingen sammenhengende solskinnshistorie, selv om mange prosjekter har vært vellykkede. I 2024 er den såkalte helseplattformen kritisert, nye IT systemer til sykehusene som ha kostet over 4 milliarder kroner og som ser ut til å fungere dårlig ettersom plattformen åpenbart ikke fungere som den burde. Å innføre DSP til befolkningen er i stor grad et IT prosjekt, slik navnet DIGITALE sentralbankpenger tilsier. Utfordringene kommer sannsynligvis til å bli langt mer komplekse enn nevnte helseplattformen, både teknisk og administrativt. En sentralbank er avhengig av tillit. Bærebjelken for penger er tillit. Et DSP prosjekt kan ganske enkelt ikke feile. Penger kan ganske enkelt ikke bare bli borte (data slettes). Nye penger kan ganske enkelt ikke bare bli mulig å lage av hvem som helst (falske peger). Betalinger må medføre at mottaker får pengene fra betaler, raskt, effektivt og sikkert. Jeg vil sitere Satoshi Nakamoto fra email som ble sendt 11. Februar 2009: "The root problem with conventional currency is all the trust that's required to make it work. The central bank must be trusted not to debase the currency, but the history of fiat currencies is full of breaches of that trust."

Distribusjon og kostnader

De aller fleste sentralbankene går for en såkalt to-lags-distribusjons-modell, der sentralbanken lager DSP, bankene distribuerer DSP til sine kunder og kundene, enten det er privatpersoner eller bedrifter, bruker DSP til å betale med. For det første betyr det at bankene må ha incentiver til å investere de ti-talls eller muligens hundre-talls millioner kroner det kommer til å koste å endre IT systemene sine. Det finnes ingen estimater i Europa men magasinet «Cryptonews» skrev 16. april 2024 at det er antatt at DSP (Digital Rubel) kommer til å koste bankbransjen i Russland 365 million USD hvert år i ekstra kostander. I dag er det bankene som har utviklet det meste av systemene som sørger for at betalingene går smertefritt. Selskapet Bits as i Norge er teknisk ansvarlig og er eid av de norske bankene. Det er ikke helt sikkert bankene har motivasjon nok til å investere i et parallelt alternativ, samtidig som de skal videreutvikle dagens løsninger.

Bevegelig mål

Mye av årsaken til at DSP utrednings-prosjektene gjennomføres nå i sentralbankene er at dagens systemer og prosesser for betalinger, spesielt grensekryssende VAR kostbare, langsomme, lite gjennomsiktige og konsumerte mye kapasitet i forbindelse med anti pengevasking og regulatorisk rapportering. DSP kan være en bedre løsning for både sentralbanker, banker og deres kunder. Men dagens infrastruktur er i bevegelse. EU starter TIPS (Target for Instant Payment), i USA innføres FedNow og nærmere 60 land i verden har fått eller er i ferd med å få straksbetalinger. Prosjektene for «open banking» og «open finance» kommer også i nye versjoner, noe som gir næring til innovasjon. Når sentralbankene fremdeles er på utredning-stadiet med DSP, og mest sannsynligvis kommer til å forbli det i mange år svinner motivasjon til verdikjeden etter hvert som eksisterende systemer blir bedre. I Kina oppdaget sentralbanken at kundene, både privatpersoner og butikker, synes AliPay og WeChatPay var så enkle å bruke at de ikke fant motivasjon til å bytte til e-CNY. Det setter ytterligere press på organisering og kompetanse til sentralbankene.

Vellykket eller ikke?

Jeg poengterte i innledningen at forutsetningen for mine tanker her er et vellykket prosjekt. Hverken Kina, Bahamas, Nigeria eller en håndfull andre land som har DSP ute i befolkningen har så langt gjennomført et vellykket prosjekt. Jeg vil likevel ikke kalle noen mislykket ettersom det er god læring både for dem og for oss. Det kan jo tenkes prosjektene blir vellykket om noen år? Muligens vil EU og Norge innfører DSP i form av pliktig betalingsmiddel, som muligens igjen vil tvinge verdikjedene til å ta de nødvendige investeringene. Dersom nesten ingen likevel bruker DSP, slik som i de nevnte land, vil det sannsynligvis være beste for alle å ikke gjennomføre produksjons-prosjektet. 

 Offentlig privat prosjekt.

Dersom den politiske ledelsen i landet beslutter at landet skal innføre digitale sentralbankpenger kan det tenkes at det beste for alle blir at hele prosjektet gjennomføres av private selskaper med kompetanse og evne og at det offentlige absorberer kostnadene i et privat-offentlig prosjekt. Muligens mer effektivt enn at sentralbanken bygger egen organisasjon fra grunnen av?

Litt mer fra EU parlamentet rapporten.

• Digital Euro er pliktig betalingsmiddel utstedt av ECB og "lokale" sentralbanker (det er 20 av dem)
• Digital Euro skal kunne brukes til både netthandel og offline fysisk handel
• Offline handel kan være anonyme, slik kontanter er
• Overføre penger mellom online og offline er ikke anonymt, tilsvarende uttak fra minibanker
• Alle skal med, også eldre, digitalt umodne og med funksjonsnedsetting
• Wallet skal tilbys av sentralbanken i tillegg til banker / PSP
• En kunde kan ha flere wallet
• En wallet kan eies av flere kunder
• En wallet skal ha en unik identitet som kan flyttes til ny bank/PSP (nummermobilitet) slik mobiltelefon nummer flyttes i dag
• ECB er ansvarlig for at ingen kan spore brukere annet enn kundens bank/PSP
• ECB plikter å følge opp at banker/PSP ikke tar for mye gebyrer
• Det kan være en maksgrense for beholdning av DSP, avtalt mellom kunden og bank/PSP

GOOGLE TRANSLATED FROM NORWEGIAN TO ENGLISH WITH A FEW CORRECTIONS.

Written by Lasse Meholm, Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Graph AI generated from www.Shutterstock.com

CBDC in production – competence and organization

The project to put CBDC into circulation/production is a complex and comprehensive project along many axes. Investigating/POC in CBDC is something completely different from putting CBDC into production. Many countries have tried, but none have so far succeeded particularly well. The pilot project in China (e-CNY) that got its first users in April 2020 has so far only attracted 0.05% of payments in China, although more than 200 million wallets have been downloaded. The Bahamas also introduced the CBDC (Sand Dollar) in 2020 and despite great activity from the central bank, there is only just over 2 million USD in circulation (virtually nothing). Nigeria is another country that has introduced CBDC (eNaira) but there is no further success either. There can be many factors to a lack of success and I will here deal with a very few that directly and indirectly have an impact. An immediate question is "do we need CBDC?", which I will not consider here. I must inform you that these are my own personal assessments after having worked with CBDC both in private banks and central banks for a number of years. In this blog, my starting point is a successful introduction/production of "retail" CBDC, with emphasis on successful. "Retail" CBDC is new money for use by individuals and businesses, in contrast to "Wholesale" CBDC which is money for payments between banks, what we call the interbank market.

Mind the competence gap

It may seem that no central bank in the world has an organization with sufficient competence and experience for such a large project. This applies especially in democratic countries. Those who work in the central banks do an excellent job in what they were hired to do, mostly analyses, investigations and assessments. Exchange rates, interest rates, factors affecting financial stability, geopolitical challenges, the labor market, housing markets, payments, price increases and the like. We must have respect for the good competence and all the skilled employees. CBDC to be put into production is a completely different animal, requires a different type of people with a different type of competence. Part of the project is of course to continuously assess the consequences for financial stability and liquidity as well as legal and regulatory assessment. Existing expertise comes in handy. But in order to put CBDC into production successfully, the roles of managers and important decision-makers should be people with competence, implementation experience and innovative power that are sourced from outside today's central banks. Most of all with employment, and to some extent consultants. Background from companies that introduce new innovative technological solutions in the market such as Apple, Google, Facebook, Paypal or Fintech can be useful.

Independent CBDC organization

The European Parliament came up with an interesting preliminary report February 2024 (https://www.europarl.europa.eu/doceo/document/ECON-PR-758954_EN.pdf). Here, the parliament provides many guidelines for the characteristics CBDC (Digital Euro) must satisfy. As it is the parliament in democratic countries that both decides on the introduction and sets requirements for the characteristics of CBDC, this is an interesting report to read. One of the guidelines is that the European Central Bank (ECB) must create a new organization, independent of the central bank's other activities, with its own resources, budgets and ability to make decisions. Quote: "Digital Euro tasks of the European Central Bank, a dedicated unit for Digital Euro should be established within the European Central Bank that is independent in terms of accounting, organization, and decision-making processes". It is worth noting that this is a political move, and not from the central bank. I have touched on the same thing several times, most recently in my blog in January https://www.finansit.no/blogg/191-digitale-sentralbankpenger-dsp-og-digital-innovasjon-cbdc-and-innovation.html.

It is interesting that politicians in the EU are getting involved. The EU parliament has been working on the document since 2019 and the document is still a "draft report". Things take time. The document deals with retail CBDC, money for private individuals and companies. The report specifies that Digital Euro should NOT be used for WhoIesale CBDC. In the meantime, Trump and the Republicans in the US have said that there will be no "Digital Dollar" if Trump wins the election this autumn, and it looks like he will. In Asia, things are moving faster, and it may seem that India is on an interesting track. They put digital identity in place for everyone first and then work with digital money. Probably a wise order.

Reputational risk presents organizational challenges

Public IT projects in Norway are not a continuous story of sunshine, although many projects have been successful. In 2024, the so-called health platform has been criticized, new IT systems for the hospitals which have cost over NOK 4 billion and which appear to function poorly as the platform obviously does not function as it should. Introducing reail CBDC is largely an IT project, as the name DIGITAL central bank money implies. A central bank depends on trust. The backbone of money is trust. A CBDC project simply cannot fail. Money simply cannot just disappear (data is deleted). New money simply cannot just be made by anyone (false money). Payments must result in the recipient receiving the money from the payer, quickly, efficiently and securely. I will quote Satoshi Nakamoto from an email sent on 11 February 2009: "The root problem with conventional currency is all the trust that's required to make it work. The central bank must be trusted not to debase the currency, but the history of fiat currencies is full of breaches of that trust."

Distribution and costs

The vast majority of central banks go for a so-called two-tier distribution model, where the central bank generate/mint CBDC, the banks distribute CBDC to their customers and the customers, whether private individuals or companies, use CBDC to pay. Firstly, it means that the banks must have incentives to invest the tens or possibly hundreds of millions of NOK that it will cost to change their IT systems. There are no estimates in Europe, but the magazine "Cryptonews" wrote on 16 April 2024 that it is assumed that CBDC (Digital Ruble) will cost the banking industry in Russia 365 million USD each year in additional costs.

Moving target

Much of the reason why the CBDC-study projects are now being carried out in the central banks is that the current systems and processes for payments, especially cross-border payments, WERE expensive, slow, not transparent and consume a lot of capacity in connection with anti-money laundering and regulatory reporting. CBDC can be a better solution for both central banks, banks and their customers. But today's infrastructure is in motion. The EU starts TIPS (Target for Instant Payment), in the USA FedNow is introduced and close to 60 countries in the world have received or are in the process of receiving instant payments. The projects for "open banking" and "open finance" also come in new versions, which fuels innovation. When the central banks are still at the study stage with CBDC, and will most likely remain so for many years, motivation for the value chain is waning as existing systems improve. In China, the central bank discovered that customers, both private individuals and shops, found AliPay and WeChatPay so easy to use that they found no motivation to switch to e-CNY. This puts further pressure on the organization and competence of the central banks.

Successful or not?

I pointed out in the introduction that the prerequisite for my thoughts here is a successful project. Neither China, the Bahamas, Nigeria nor a handful of other countries that have CBDC in production have so far completed a successful project. However, I would not call anyone a failure as it is good learning both for them and for us. It is conceivable that the projects will be successful in a few years? Possibly the EU and Norway will introduce CBDC as a legal tender, which will possibly in turn force the value chains to make the necessary investments. If almost no one still uses CBDC, as in the mentioned countries, it will probably be best for everyone not to carry out the production project.

Public-private project.

 If the parliament in the country decides that the country will introduce CBDC, it can be thought that the best thing for everyone will be for the entire project to be carried out by private companies with competence and ability and the public sector to absorb the costs in a private-public project. Possibly more efficient than the central bank building its own organization from scratch?

A little more from the EU Parliament report.

• Digital Euro is a legal tender issued by the ECB and "local" central banks (there are 20 of them).
• Digital Euro must be able to be used for both online shopping and offline physical shopping
• Offline trading can be anonymous, as cash is
• Transferring money between online and offline is not anonymous, similar to withdrawals from ATMs
• Everyone can participate, including the elderly, the digitally immature and those with functional impairments
• Wallet must be offered by the central bank in addition to banks / PSP
• A customer can have several wallets
• A wallet can be owned by several customers
• A wallet must have a unique identity that can be moved to a new bank/PSP (number mobility) as mobile phone numbers are moved today
• The ECB is responsible for ensuring that no one can track users other than the customer's bank/PSP
• The ECB is obliged to follow up that banks/PSPs do not charge too many fees
• There may be a maximum limit for holding DSP, agreed between the customer and the bank/PSP

På bildet sees den Europeiske sentralbanken, en bastant bygning med et innhold som har fått en viktig rolle i Europa og verden på relativt kort tid.

Jeg deltok også på årets utgave av Digital Euro konferansen i Frankfurt med blant annet et lite foredrag fra scenen om DSP (CBDC) prosjektet fase 4 2021 til 2023 i Norge. Det skapte interesse blant andre deltagere ettersom vi gjennomførte tester ingen andre sentralbanker hadde gjort tidligere. For meg var det likevel kontakten med en rekke sentralbanker og aktører i stablecoin, krypto, CBDC og digitale aktiva som var det mest interessante. En uventet opplevelse for meg som har sluttet i Norges Bank var også at jeg var i godt selskap med andre som også hadde sluttet i sine respektive sentralbanker den siste tiden og hadde vært involvert i digitale sentralbankpenger (DSP).

Generelt støtter opplevelsen mitt inntrykk av at DSP-boblen er i ferd med å miste luft. Derimot var det et sterkt ønske at vi får et bedre betalingssystem i Europa, mer konkurranse, ikke nødvendigvis DSP. Det var det tiltagende tro på blokkjedeteknologi til bruk i logistikk, i industriproduksjon og tokeniserte aktiva, det som kalles digitale aktiva. Det som ender opp i betaling er ofte gjennom mange prosesser via dokumenter med innkjøp, lagerstyring, ordre, bekreftelser, faktura og annet. Mange ulike systemer og mye silo-tekning. Digitalisering må starte der, og ikke med pengene.    

Bahamas startet innføringen av DSP i 2020, men har frem til nå svært begrenset bruk, med litt over 2 millioner US dollar i sirkulasjon og bare 1800 butikker som tar imot DSP. Det er mange på Bahamas 700 øyer som er uten bankkonto noe DSP var ment å avhjelpe ettersom man ikke trenger bankkonto for å benytte digital B$ (Bahamian dollar). Sentralbanken har deltatt med stand på frukt-markeder, omreisende tivoli og ellers der store folkemengder samles for å folk til å laste ned wallet.  Det var også en presentasjon om kinas DSP som kalles e-CNY. De kjører på og har «fordelen» av å kunne benytte en top-down strategi for utbredelse. Til tross for det er bruken av e-CNY fremdeles svært begrenset mye takket være suksessen til AliPay og WeChatPay som har milliarder av brukere. Det kan se ut til at oppgaven med å få suksess med en ny form for offentlige penger er undervurdert i sentralbank-kretser. De har muligens ikke den kompetansen som trenges?    

(in English after the Norwegian Text)

Digital Euro Association har en tracker: https://cbdctracker.org/

BIS (Bank for International Settlement) som også kalles sentralbankenes sentralbank kom i juni med en oppdatering av hva som skjer rundt digitale sentralbankpenger (DSP). De sender årlig et spørreskjema til sentralbankene rundt om i verden om deres arbeide med DSP og i rapporten oppsummerer de svarene. 86 sentralbanker har svart og av dem arbeider 94 % med DSP på en eller annen måte.

Rapporten kan hentes ned her https://www.bis.org/publ/bppdf/bispap147.pdf men jeg skal i det følgene oppsummere noen av mine inntrykk fra rapporten.

De fleste sentralbankene skyver en eventuell dato for å sette DSP i produksjon foran seg. Rundt 15 % svarte for tre å siden at de regnet med å utstede DSP innen tre år. Stort sett de samme svarer fremdeles at de regner med innen tre år. Samtidig er gruppen som regner med å utstede innen seks år også omtrent den samme som sist, anslagsvis 50 %. Det kan bety rundt år 2030 - tidligst.

En trend er også at flere sentralbanker bruker mer tid på det som kalles wholesale DSP (wCBDC), det vil si betaling mellom banker og finansinstitusjoner (FI), det såkalte interbankmarkedet. Sannsynligvis har det en sammenheng med at BIS Innovation Hub (BIS IH) har startet wCBDC prosjekter slik som mbridge og Agorá og at mange sentralbanker «bare» henger seg på. En mer effektiv måte å flytte sentralbankreserver på, spesielt grensekryssende, er definitiv en fordel i en global verden med mye grenseoverskridende handel. Jeg er litt usikker på om geopolitiske forhold de neste årene kan redusere behovet noe? Likevel konkluderer rapporten med at det er sannsynlighet for at wCBDC utstedes i produksjon før rCBDC i mange land.   

Retail DSP (rCBDC), som er betaling mellom privatpersoner og bedrifter, er fremdeles en vesentlig del av prosjektene hos sentralbankene (ca. 75 % av de svarte), spesielt i økonomier som er mindre utviklet og hvor betalingsinfrastrukturen er dårlig, med mye kontanter. Finansiell inkludering er ofte nevnt som en viktig motivasjon for å innføre DSP. Det nye er at i denne rapporten er at også digital inkludering er nevnt, og der har jo vi i Norge en utfordring ifølge rapporten om utenforskap fra Forbrukerrådet. Jo mer digitalt et samfunn er jo flere faller naturlig nok utenfor, og en godtl designet DSP kan være til god hjelp.

Billigere, raskere og sikrere grensekryssende betalinger er en felles motivasjon både for wCBDC og rCBDC for både utviklede og mindre utviklede økonomier. 

Stort sett går DSP prosjektene fremover, om enn langsommere enn de fleste så for seg for noen år siden. BIS rapporten nevner denne gangen stablecoin som en utfordrer som kan bli avgjørende. Stablecoin brukes i dag stort sett i kryptomiljøene, men har mye i seg som gjør at det kan fortrenge både sentralbankpenger og bankenes kontopenger i fremtiden, noe som igjen kan påvirke finansiell stabilitet. Det avgjørende prinsippet at en krone skal være en krone uansett hvilket betalingsmiddel (form for penger) man bruker. Det som kalles «singles of money» er bærebjelken i den finansielle økonomien, noe som kan bli utfordret dersom stablecoin får for stor innflytelse i den normale økonomien. Derfor er god regulering viktig.

Utover det som står i rapporten er Thailand inne i en interessant utvikling som jeg skal bruke noen linjer på om litt.  ECB, den Europeiske sentralbanken, ser også ut til å fortsette sine Digital Euro prosjekter uten å se seg for mye hverken til venstre eller høyre. Det kan være smart tatt hensyn til den geopolitiske og proteksjonistiske fremtiden som ser ut til å vokse frem. Det kan potensielt påvirke hva vi i Norge gjør fremover. I tillegg til ECB prosjektene deltar mange sentralbanker i Euro-land i egne wCBDC prosjekterer, utenom ECB. e-CNY i Kina fortsetter også til tross for elendig utbredelse så lang. Nå har sentralbanken i Hong Kong valgt å introdusere e-CNY i Hong Kong i tillegg til at de har sitt eget rCBDC prosjekt for digitale Hong Kong Dollar. Også i India skjer det ting.

Tilbake til Thailand, her er det noen viktige elementer og test-arena for resten av verden. Myndighetene (ikke sentralbanken) har besluttet å distribuere gratis (helikopter)penger til personer over 16 år med inntekt under en viss grense. Det var et valgløfte fra valget sist sommer.

Av landets 70 millioner innbyggere er planen å gi penger til anslagsvis 50 millioner innbyggere. Hver skal få 10 000 Baht, 280 USD, rundt 3 000 norske kroner, som er 50 % av en normal månedslønn.

Sentralbanken i Thailand har i mange år deltatt i tester av teknologi i forbindelse med DSP, bl.a. BIS IH prosjektet mbridge. Sentralbanken har gjort tester av Digital Baht en stund uten en dato for å utstede i produksjon. De har til og med kjørt en pilot ett års tid, med betaling for virkelige varer i et begrenset og kontrollert teknisk miljø.  Teknologien er basert på en ren blokkjedeteknologi. En token har verdien av en Baht. Banker og andre med lisens skal kunne utvikle wallets for mobiltelefoner. Utbredelse av mobiltelefoner og bruk av wallets, ofte med QR kode, er svært utbredt i Thailand. Derfor regner sentralbanken med at det er overkommelig å introdusere Digital Baht i den normale økonomien.

• Det er verd å merke seg at dette ikke er vanlige sentralbankpenger til allment bruk men en form for digitale kuponger produsert til et spesielt formål.
• Sentralbanken planlegger å sende disse spesialpengene rett til sluttbruker uten å gå via banker eller andre. Hensikten er å unngå korrupsjon og at distribusjonsleddet tar for høye gebyrer.
• Pengene får en utløpsdato på seks måneder og må brukes innen det. Man regner med at ettersom det er personer med lav inntekt, vil pengene uansett blir brukt nesten umiddelbart.
• Pengene kan bare brukes i autoriserte butikker i nærheten av der mottaker bor. Det blir ikke mulig å bruke disse pengene på alkohol, sigaretter eller marijuana. Det er det som kalles PBM (Purpose Bound Money) eller formålsbundene penger på norsk.
• Disse spesialpengene kan bare brukes i fysiske butikker, ikke netthandel. Dette vil ifølge sentralbanken medføre at sirkulasjonen av penger i samfunnet øker med anslagsvis 2,7 ganger i forhold til kontanter. I motsetning til kontanter er det ikke hensiktsmessig å legge dem til side/under madrassen for sparing.
• Personer med kriminelt rulleblad og som er dømt for det får ikke utbetalt slike penger. Det samme gjelder butikker som er dømt for lovbrudd, de får ikke mulighet til å delta.
• Man trenger ikke registrere seg eller ha bankkonto. Bare last ned den offisielle wallet fra sentralbanken, identifisere seg, så fylles den med 10 000 Baht.
• I motsetning til e-CNY finnes det ingen mulighet for å veksle fra digital baht til kontanter i en minibank eller kontopenge i en bank. Det er fordi myndighetene ikke ønsker at verdien skal vare utover seks måneder. Fagøkonomene er likevel usikre på om dette vil lede til at prinsippet med singles of money blir utfordret ved at digital baht får lavere kurs enn kontanter og kontopenger fordi de varer kortere. Det kan også tenkes at personer med digital bath kjøper «lovlige vare» og bytter med varene med kontanter eller alkohol. Thailand har en tradisjon for slik bytting. For kort tid siden var «jeg betaler dine offentlige utgifter med kontopenger og du betaler meg kontanter» en hit i Thailand blant person litt lurvete rulleblad.
• Hensikten er å stimulere til mer handel og en blomstrende økonomi.
• Myndighetene har satt av 560 milliarder Baht til prosjektet finansiert fra parlamentet i stor grad fra innbetalt skatt.

Ettersom sentralbanken med PBM trer inn i finanspolitikken i tillegg til pengepolitikken har fagøkonomer ment at tilliten til sentralbanken som en uavhengig organisasjon kan bli utfordret, noe som potensielt kan være ødeleggende og en fare for finansiell stabilitet.

Hva som skjer med de som har digital baht etter seks måneder har jeg ikke fått klarhet i. Det blir neppe noe svarteper-spill. Muligens kan digital baht veksles inn i kontanter, som er de eneste pengene sentralbanken lager, foruten sentralbankreserver? Dersom pengene bare blir verdiløse vil kursen på Digital Baht sannsynligvis gå mot null når seks måneder nærmer seg.

Parlamentet ønsket dette gjennomført rundt årsskifte 2023/2024 men sentralbanken var ikke klar.  Vi får se når det gjennomføres. I disse dager er det jo også problemer for regjeringen som ble valgt sist sommer. Uansett blir dette et interessant prosjekt å følge med på for resten av verden.

What happens to CBDC (Central Bank Digital Currency) now?

Digital Euro Association has an tracker: https://cbdctracker.org/

BIS (Bank for International Settlement), which is also known as the central bank of central banks, came in June with an update on what is happening around CBDC. They annually send a questionnaire to the central banks around the world about their work with CBDC and in the report they summarize the answers. 86 central banks have responded and 94% of them work with CBDC in one way or another.

The report can be downloaded here https://www.bis.org/publ/bppdf/bispap147.pdf but in the following I will summarize some of my impressions from the report.

Most central banks push a possible date for putting DSP into production ahead of them. Around 15% answered three years ago that they expected to issue DSP within three years. Mostly the same banks still answer that they expect within three years. At the same time, the group that expects to issue within six years is also roughly the same as last time, approximately 50%. That could mean around 2030 - at the earliest.

A trend is also that several central banks are spending more time on what is called wholesale CBDC (wCBDC), i.e. payments between banks and financial institutions (FIs), the so-called interbank market. It probably has something to do with the fact that the BIS Innovation Hub (BIS IH) has started wCBDC projects such as mbridge and Agorá and that many central banks are "just" hanging on. A more efficient way to move central bank reserves, especially cross-border, is definitely an advantage in a global world with a lot of cross-border trade. I am a bit unsure whether geopolitical conditions in the next few years may reduce the need somewhat? Nevertheless, the report concludes that it is likely that wCBDC will be issued in production before rCBDC in many countries.

Retail CBDC (rCBDC), which is payment between individuals and businesses, is still a significant part of the projects of the central banks (about 75%), especially in economies that are less developed and where the payment infrastructure is poor, with a lot of cash. Financial inclusion is often mentioned as an important motivation for introducing DSP. The new thing is that in this report digital inclusion is also mentioned. The more digital a society is, the more people are naturally left out, and a well-designed CBDC can be of great help.

Cheaper, faster and more secure cross-border payments are a common motivation for both wCBDC and rCBDC for both developed and less developed economies.

For the most part, the DSP projects are moving forward, albeit more slowly than most people imagined a few years ago. This time the BIS report mentions stablecoin as a challenger that could be decisive. Stablecoin is today mostly used in the crypto community, but has a lot in it that can displace both central bank money and private bank account money in the future, which in turn can affect financial stability. The decisive principle that one dollar must be one dollar regardless of which means of payment (form of money) one uses. The so-called "singles of money" are the mainstay of the financial economy, which could be challenged if the stablecoin gains too much influence in the normal economy. Good regulation is therefore important.

In addition to what is stated in the report, Thailand is in the middle of an interesting development that I will use a few lines on in a bit. The ECB, the European Central Bank, also seems to continue its Digital Euro projects without looking too far left or right. It may be smart taken into account the geopolitical and protectionist future that seems to be emerging. It could potentially affect what we in Norway do in the future. In addition to the ECB projects, many central banks in Euro countries participate in their own wCBDC projects, outside of the ECB. e-CNY in China also continues despite its lousy spread so far. Now the central bank in Hong Kong has chosen to introduce e-CNY in Hong Kong in addition to having their own rCBDC project for digital Hong Kong Dollars. Things are happening in India too.

Back to Thailand, here are some important elements and test arena for the rest of the world. The authorities (not the central bank) have decided to distribute free (helicopter) money to people over the age of 16 with an income below a certain limit. It was an election promise from last summer's election.

Of the country's 70 million inhabitants, the plan is to give money to an estimated 50 million inhabitants. Each will receive 10,000 Baht, 280 USD, around 3,000 Norwegian kroner, which is 50% of a normal monthly salary.

The Central Bank of Thailand has for many years participated in tests of technology in connection with CBDC, i.a. BIS IH project mbridge. The Central Bank has been doing tests of the Digital Baht for some time without a date to start issue in production. They have even run a pilot for a year, payment for real goods in a limited and controlled technical environment. The technology is based on pure blockchain technology. One token has the value of one Baht. Banks and others with a license will be able to develop wallets for mobile phones. The spread of mobile phones and the use of wallets, often with a QR code, is very widespread in Thailand. Therefore, the central bank reckons that it is affordable to introduce Digital Baht into the normal economy.

• It is worth noting that this is not ordinary central bank money for general use but a form of digital coupons produced for a special purpose.
• The central bank plans to send this special money directly to the end user without going through banks or others. The purpose is to avoid corruption and the distribution link charging excessive fees.
• The money has an expiry date of six months and must be used within that time. It is expected that as there are people with low incomes, the money will be used almost immediately anyway.
• The money can only be used in authorized shops near where the recipient lives. It will not be possible to spend this money on alcohol, cigarettes or marijuana. This is what is called PBM (Purpose Bound Money).
• This special money can only be used in physical stores, not online shopping. According to the central bank, this will mean that the circulation of money in society increases by an estimated 2.7 times compared to cash. Unlike cash, it is not appropriate to put it aside/under the mattress for savings.
• People with a criminal record and who have been convicted of it will not be paid such money. The same applies to shops that have been convicted of offences, they will not be given the opportunity to participate.
• You do not need to register or have a bank account. Just download the official wallet from the central bank, identify yourself, and it will be filled with 10,000 Baht.
• Unlike e-CNY, there is no possibility to exchange from digital baht to cash in an ATM or private bank account money in a bank. This is because the authorities do not want the value to last beyond six months. Professional economists are still unsure whether this will lead to the principle of singles of money being challenged by the digital baht getting a lower exchange rate than cash and private bank account money because they last shorter. It is also conceivable that people with a digital bath buy "legal goods" and exchange the goods for cash or alcohol. Thailand has a tradition of such exchange. A short time ago, "I pay your public expenses with private bank account money and you pay me cash" was a hit in Thailand among some people.
• The purpose is to stimulate more trade and a thriving economy.
• The authorities have set aside 560 billion Baht for the project financed by the parliament largely from tax paid.

As the central bank with PBM enters fiscal policy in addition to monetary policy, professional economists have believed that trust in the central bank as an independent organization could be challenged, which could potentially be devastating and a danger to financial stability.

What happens to those who have digital baht after six months, I have not received clarity. There will hardly be any the last one lose game. Possibly digital baht can be exchanged into cash, which is the only money the central bank creates, besides central bank reserves? If the money just becomes worthless, the rate of Digital Baht will probably go towards zero when six months approaches.

Parliament wanted this implemented around the turn of the year 2023/2024, but the central bank was not ready. We will see when it is implemented. These days there are also problems for the government that was elected last summer. In any case, this will be an interesting project for the rest of the world to follow.

Alle bilder er AI generert av Lasse Meholm fra www.Shutterstock.com

Skrevet av Lasse Meholm, Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

In English after the Norwegian text.

Penger er i ferd med å skifte form og pengetrykkingens grunnvoller er i endring. Hvordan blir fremtidens penger og hvordan vil fremtidens betalingsmidler fungere? I mitt arbeide med digitale sentralbankpenger (DSP) de siste 3-4 årene har jeg ofte måtte dykke ned i kunnskap om pengenes funksjon i samfunnet, finansiell stabilitet og noe som ikke nødvendigvis har noe med teknologi å gjøre. Dette har også vært tema for flere av bøkene jeg har utgitt på Hegnar Media. De pengene vi har i dag, kommer vil til å fortsette å ha også i fremtiden, men det sniker seg inn en ny form for penger i tillegg.

Kontanter, mynt og sedler, lages og utstedes av sentralbankene og er en fordring på sentralbanken. Sentralbanken går ikke konkurs og kontantene er kreditt-risikofrie. Kontopenger som vi alle har på konto i banken og bruker hver dag lages av bankene når de gir lån, noe jeg har beskrevet en rekke ganger og går ikke inn på det her. Prinsippet kalles «fractional reserve banking».  Kontopenger er en fordring på banken din. Går banken din konkurs er pengene dine tapt, derfor innskuddsgaranti-ordningen. I riktig gamle dager eide vi våre fysiske penger, i dag eier vi bare en digital fordring på banken vår. Dersom alle betaler tilbake alle sine lån finnes det ikke andre penger i sirkulasjon enn kontanter. Lån medfører en nødvendig kostnad for samfunnet ettersom lån normalt har en rente, som bankene fører som sin inntekt.  Lån sikres normalt av eiendom eller andre aktiva, ved for eksempel at bankene registrerer pant i boligen når en person får et boliglån eller en bedrift får lån med pant i varelager eller en maskinpark. Man kan litt slurvete påstå at kontopenger dekkes av eiendomsverdier, verdi av maskiner, bygninger, skip, fly og andre aktiva-poster som er pantsatt.

Fra riktig gammelt av drev privatpersoner og bedrifter med utlån av egne midler. Selv banker lånte ut egne midler. I det gamle testamentet som stort sett er felles for jøder og kristne omtales penger og lån en rekke ganger, i f.eks. Mosebok 25:35-38 som informerer at lån til fattige skal være uten renter mens andre lån kan ha rimelig rente. Jesus hadde også et oppgjøre med griske lånehaier utenfor et tempel i det nye testamentet. Den muslimske koranen forbyr utlånere i å ta renter på lån, derfor er islamsk finans (som er i ferd med å få en stor posisjon i det globale finansielle systemet) basert på andre prinsipper som gjør at utlåner oftest tjener penger på sine utlån. Det var Medici familiens bank i Firenze på 1500 tallet som innførte prinsippet med at banken tok imot innskudd fra rike, lånte ut innskuddet til lånekundene med renter og delte renteinntektene med innskytere, slik bankene fungerer i dag. Mynter var først basert på verdien av metallet (gull og sølv) i myntene, mens verdien av papirpenger var støttet av tillit til at utsteder hadde tilsvarende mengde edle metaller lagret slik at man i prinsippet kunne hente ut en liten klump metall for seddelen. Jeg har skrevet mye om dette i boken «Penger fra huleboer til robot».

Gråmarked-lån, er en form for uregulerte tjenester som har eksistert i Norge i uminnelige tider. Internasjonalt kalles dette «private credit», som oftest omfatter registrert virksomhet i henhold til finanstilsynet i det landet de driver. FT magasinet «the banker» hadde i juni utgaven opplysninger om at dette markedet har økt fra 4 360 milliarder norske kroner globalt i 2013 til 16 000 milliarder kroner i 2023. I forhold til utlån fra finansinstitusjoner på 2 770 000 milliarder kroner er beløpet lite, men «markedsandelen» øker år for år. I Kina er det antatt at gråmarkedslån utgjør så mye som 50 % av hele lånemarkedet. I land med dårlig finansiell infrastruktur og/eller hvor store deles av befolkningen ikke har bankkonto (og dermed ikke får banklån) utgjør det vi kan kalle «private credit» brorparten av utlånsmengden. I følge FT vil denne trenden fortsette på bekostning av bankene, noe som ikke nødvendigvis betyr en risiko for finansiell stabilitet ettersom beløpene fremdeles er relativt små, evnen til å tåle tap oftest er god og fordelene sannsynligvis er større enn ulempene. En annen bevegelse bort fra banklån står selskapet Aevi Eiendom for med 10 % innskuddsrente, for å bygge nye boliger i Norge. Det finnes en håndfull slike i Norge, enkelte med fast rente over 10 %. 

En annen trend er tokenisering av verdier basert på blokkjedeteknologi. Jeg har beskrevet tokenisering i en tidligere blogg og gjentar ikke dette her. Noen prosjekter arbeider med å tokenisere eiendom, for eksempel en leilighet. OBOS banken og DNB testet dette ut i 2018, et prosjekt som ble avsluttet året etter. Prosjektet BUSTAD fra norske Horde arbeider med noe tilsvarende, og det er nye prosjekter på trappene. Effekten av disse prosjektene er at kjøper av bolig ikke trenger å ta opp lån fordi boligen kan såkalt fraksjoneres og andre enn den som bor kan deleie boligen. Dermed slipper boligkjøper å ta opp lån, og banken slipper å gi lån. Ved å gå tilbake til noe av det jeg skrev innledningsvis, vil dette medføre at det ikke skapes nye kontopenger når folk kjøper bolig, noe som igjen kan redusere pengemengden i sirkulasjon. En slik utfordring kan enkelt løses på mange måter, for eksempel ved at sentralbanken utsteder «retail» DSP eller at det skapes et tokenisert betalingsmiddel støttet av eiendomsverdier, slik kontopenger i prinsippet er. Vi er med det tilbake til situasjonen i bibelen, men med ny teknologi. Uansett løsning vil kan dette fullstendig endre hvordan penger og den finansielle infrastrukturen fungerer på i dag.

Penger må i henhold til klassisk teori ha 3 ulike egenskaper 1) et betalingsmiddel, 2) verdioppbevaring og 3) en regnskapsenhet. Men trenger en og samme aktiva inneha alle tre for at det finansielle systemet skal fungere godt i fremtiden? Kan det tenkes at vi ikke trenger penger, men at vi kommer til å trenge 1) et eller flere betalingsmidler som er allment brukt, 2) ulike former for verdioppbevaring (aksjer, eiendom, gull, krypto og annet) og 3) regnskapsenheten kan fremdeles være norske kroner. DN Terje Erikstad hadde et innlegg i 21. juni 2023 med overskriften «Et banebrytende nytt penge og finanssystem».  Det er det vi kan se en sped start på nå, men det vil nok gå enda 10-20 år før endringene har satt seg, og markedet har tilpasset seg.

La meg ta kjøp av bolig litt mer i detalj for å underbygge det som kommer. Lise er ferdig sykepleier fra universitetet i år. Hun tjener 600 000 kroner i året, men har ikke noe oppspart kapital etter et langt studieliv. Likevel ønsker hun å kjøpe leilighet, noe som er umulig fordi banken ikke får lov til å gi henne lån uten egenkapital, selv om hun evner å betale renter og avdrag. Heldigvis for Lise finnes det en utbygger som har tokenisert alle leilighetene i et nybygget leilighets hus. Prisen er tre millioner kroner for hver leilighet, hvert leilighet-eierskap er fordelt på 100 token (aksjer), 30 000 kroner for hver. Hun klarer å skrape sammen 90 000 kroner og kjøper tre token. De andre 97 token kjøpes av eiendoms investorer, men Lise får enerett til å bo. Hvert år kjøper Lise token for 200 000 kroner fra investorene til stadig høyere pris, som et resultat av at eiendomsprisene øker. Til sist eier Lise alle token i egen leilighet, mens investorene får avkastning i henhold til prisstigning på leiligheten.

Jeg vil gjette at rundt regnet 70 % av alle lån bankene gir i dag kan benytte en tilsvarende mekanisme. Lån til boliger og næringseiendom som ligger geografisk slik at det finnes et attraktivt eiendomsmarked vil definitivt kunne tokeniseres og finne eksterne investorer slik som i Lises eksempel over. Forbrukslån kan muligens være i den andre enden, men med lånerente på opp mot 25 % kan risikoen kompenseres med forventet høy avkastning, men da må det nok finnes en annen forretningsmodell enn i Lises eksempel. Bedrifters lån til maskiner, skip, plattformer og lignende kan finansieres på tilsvarende måte eller som islamsk finansiering, noe som har fungert godt i veldig lang tid. Det vil uansett alltid være behov for at det blir mulig å kjøpe noe man ikke har penger til, enten det er leilighet, eiendom, hytte, bil, båt, maskiner, skip eller annet. Men det er måten dette finansieres på med ny teknologi som blokkjedeteknologi som kan medføre endring, slik Terje Erikstad i DN skrev om sommeren 2023.

Ting tar tid, og det som fungerer bra har god motstandsdyktighet mot forandringer. Reguleringer er også en vesentlig bremse mot forandring i finans. Penger, banker og dagens finansielle infrastruktur fungere godt i Norge og i de fleste utviklede økonomier. Vi har solide spillere, god sikkerhet og relativt liten risiko for finansiell ustabilitet. Likevel er det brikker i dette puslespillet som knirker og prosesser som er mer et resultat av tidligere års reparasjoner enn av godt design. Med introduksjon av nye tjenester som i spillindustrien, metaverse, WEB 3.0, tingenes internett (IoT) og masking-til-maskin betalinger settes det helt nye krav som dagens infrastruktur ikke er designet for å løse. De nye forretningsmodellene som «betal mens du forbruker» slik for eksempel Oslo kommunes forsøk på «betal for det du kjører pr. meter» innenfor bomringen i istedenfor fast pris pr. bompenge passering er eksempler på forretningsmodeller som trenger en ny type finansiell infrastruktur og en ny form for betalingsmidler.

På det amerikanske kontinent skjer det endringer som ikke lenger kan oversees. I USA har staten Louisiana nylig innført en ny lov som forbyr digitale sentralbankpenger (DSP) og den lokale FED mot å delta i slike prosjekter, samt butikker å ta imot DSP som betalingsmiddel. Samtidig åpner det for såkalt self-custodial-wallet som betyr at eier av krypto/betalingsmidler oppbevarer sine penger selv og ikke en bank eller VASP (Virtual Asset Service Provider).  I fase 4 av DSP prosjektet i Norges Bank benyttet vi self-custodial-wallet i sandkassen bl.a. fordi innovasjonstakten alltid er best i forhold til custodial wallets (permissioned). Nå har en håndfull stater gjort det samme, bl.a. Montana, Oklahoma og Arkansas samt at 11 andre stater også vurderer det. I mellom og Sør-Amerika er krypto i ferd med å få fotfeste i den daglige økonomien. El Salvador ble latterliggjort for noen år siden når de innførte at Bitcoin ble pliktig betalingsmiddel. Det har ikke gått helt som planlagt. Nå er Argentina med sin nye president Javier Milei i ferd med å gjøre det samme. I Brasil (som har et ganske vellykket DSP prosjekt) har Nubank med sine 100 millioner kunder innført betaling med Lightning token (2. nivå Bitcoin) sammen med Lightspark. Nubank eies av bl.a. Warren Buffet’s Berkshire Hathaway.  Circle (USDC) deltar også i prosjektet.  

GOOGLE TRANSLATED FROM NORWEGIAN TO ENGLISH WITH A FEW CORRECTIONS.

In the future money system, banks will not have to engage in lending.

Written by Lasse Meholm, Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Graph AI generated from www.Shutterstock.com

Money is about to change form and the foundations of money printing are changing. What will the money of the future look like and how will the means of payment of the future work? In my work with central bank digital currency (CBDC) over the past 3-4 years, I have often had to delve into knowledge about the function of money in society, financial stability and something that does not necessarily have anything to do with technology. This has also been the subject of several of the books I have published at Hegnar Media. The money we have today will continue to have in the future, but a new form of money is also creeping in.

Cash, coins and notes, are created and issued by the central banks and are a claim on the central bank. The central bank does not go bankrupt and the cash is credit risk-free. Private bank account money that we all have in our bank accounts and use every day is created by the banks when they grant loans, which I have described a number of times and will not go into here. The principle is called "fractional reserve banking". Account money is a claim on your bank. If your bank goes bankrupt, your money is lost, hence the deposit guarantee scheme. In the old days we owned our physical money, today we only own a digital claim on our bank. If everyone pays back all their loans, there is no money in circulation other than cash. Loans entail a necessary cost to society as loans normally have an interest rate, which the banks record as their income. Loans are normally secured/collateral by property or other assets, by, for example, the banks registering a lien on the property when a person gets a home loan or a company gets a loan with a lien on inventory or a machine park. One can somewhat sloppily claim that bank account money is covered by property values, the value of machinery, buildings, ships, aircraft and other asset items that are pledged.

From very early on, private individuals and companies engaged in lending their own funds. Even banks lent their own funds. In the Old Testament, which is largely common to Jews and Christians, money and loans are mentioned a number of times, in e.g. book of Moses 25:35-38 which informs that loans to the poor must be without interest, while other loans can have reasonable interest. Jesus also had a showdown with greedy loan sharks outside a temple in the New Testament. The Muslim Koran forbids lenders from taking interest on loans, therefore Islamic finance (which is about to gain a large position in the global financial system) is based on other principles which mean that lenders usually make money on their loans. It was the Medici family's bank in Florence in the 15th century that introduced the principle that the bank accepted deposits from the rich, lent the deposits to loan customers with interest and shared the interest income with depositors, as banks operate today. Coins were initially based on the value of the metal (gold and silver) in the coins, while the value of paper money was supported by trust that the issuer had a corresponding amount of precious metals stored so that one could, in principle, extract a small lump of metal for the note. I have written a lot about this in the book "Penger fra huleboer til robot".

Internationally, "private credit", which most often includes registered businesses according to the Financial Supervisory Authority in the country in which they operate. The FT magazine "the banker" had information in its June edition that this market has increased from NOK 4,360 billion globally in 2013 to NOK 16,000 billion in 2023. Compared to lending from financial institutions of NOK 2,770,000 billion, the amount is small, but the "market share" increases year by year. In China, it is believed that gray market loans make up as much as 50% of the entire loan market. In countries with poor financial infrastructure and/or where large parts of the population do not have bank accounts (and thus cannot get bank loans), what we can call "private credit" makes up the lion's share of the amount of lending. According to the FT, this trend will continue at the expense of the banks, which does not necessarily mean a risk to financial stability as the amounts are still relatively small, the ability to withstand losses is usually good and the advantages probably outweigh the disadvantages.

Another trend is the tokenization of values ​​based on blockchain technology. I have described tokenization in a previous blog and will not repeat this here. Some projects work to tokenize real estate, such as an apartment/home. OBOS banken and DNB (Norwegian banks) tested this in 2018, a project that ended the following year. The BUSTAD project from the Norwegian Horde is working on something similar, and there are new projects on the way. The effect of these projects is that the buyer of a home does not need to take out a loan because the home can be fractionated and someone other than the resident can share the ownership of the home. This means that the home buyer does not have to take out a loan, and the bank does not have to give a loan. Going back to some of what I wrote at the beginning, this will mean that no new private bank account money is created when people buy housing, which in turn can reduce the amount of money in circulation. Such a challenge can be easily solved in many ways, for example by the central bank issuing "retail" CBDC or by creating a tokenized means of payment backed by property values, as account money is in principle. We are thus back to the situation in the Bible, but with new technology. Whatever the solution, this could completely change how money and the financial infrastructure work today.

According to classical theory, money must have 3 different properties 1) a means of payment, 2) store of value and 3) an accounting unit. But does one and the same asset need to hold all three for the financial system to function well in the future? Can it be imagined that we do not need money, but that we will need 1) one or more means of payment that are widely used, 2) many different forms of value storage (shares, property, gold, crypto and other) and 3) the accounting unit can still be Norwegian kroner. This is what we can see a small start on now, but it will probably take another 10-20 years before the changes have taken hold, and the market has adapted.

Let me take home buying in a little more detail to substantiate what is to come. Lise graduated as a nurse from the university this year. She earns NOK 600,000 a year, but has no capital saved after a long life of study. Nevertheless, she wants to buy a flat, which is impossible because the bank is not allowed to give her a loan without equity, even if she is able to pay the interest and installments. Fortunately for Lise, there is a developer who has tokenized all the apartments in a newly built apartment building. The price is NOK three million for each apartment, each apartment ownership is divided into 100 tokens (shares), NOK 30,000 for each. She manages to scrape together NOK 90,000 and buys three tokens. The other 97 tokens are bought by property investors, but Lise gets the exclusive right to stay there. Every year, Lise buys NOK 200,000 worth of tokens from the investors at an ever-higher price, as a result of rising property prices. In the end, Lise owns all the tokens in her own apartment, while the investors get a return according to the price rise of the apartment.

I would guess that around 70% of all loans the banks give today can use a similar mechanism. Loans for housing and commercial property located geographically so that there is an attractive property market will definitely be able to be tokenized and find external investors, as in Lise's example above. Non collateral consumer loans could possibly be at the other end, but with interest rates of up to 25%, the risk can be compensated with an expected high return, but then there must probably be a different business model than in Lise's example. Companies' loans for machines, ships, platforms and the like can be financed in a similar way or as Islamic financing, which has worked well for a very long time. In any case, there will always be a need for it to be possible to buy something you don't have money for, whether it's an apartment, property, cottage, car, boat, machinery, ship or something else. But it is the way this is financed with new technology such as blockchain technology that can bring about change.

Things take time, and what works well has good resistance to change. Regulations are also a significant brake on change in finance. Money, banks and today's financial infrastructure work well in Norway and in most developed economies. We have solid players, good security and relatively little risk of financial instability. Still, there are pieces in this puzzle that creak and processes that are more the result of previous years' repairs than of good design. With the introduction of new services such as in the gaming industry, metaverse, WEB 3.0, the Internet of Things (IoT) and machine-to-machine payments, completely new requirements are set that the current infrastructure is not designed to solve. The new business models such as "pay as you consume" such as Oslo municipality's attempt to "pay for what you drive per meter" within the toll ring instead of a fixed price per toll passage are examples of business models that need a new type of financial infrastructure and a new form of means of payment.

On the American continent, changes are taking place that can no longer be overlooked. In the USA, the state of Louisiana has recently introduced a new law that prohibits central bank digital currency (CBDC) and the local FED from participating in such projects, as well as shops from accepting CBDC as a means of payment. At the same time, it opens up so-called self-custodial wallets, which means that the owner of crypto/payment means keeps his money himself and not a bank or VASP (Virtual Asset Service Provider). In phase 4 of the CBDC project at Central Bank of Norway, we used the self-custodial wallet in the sandbox, i.a. because the rate of innovation is always best compared to custodial wallets (permissioned). Now a handful of states have done the same, e.g. Montana, Oklahoma and Arkansas as well as 11 other states are also considering it. In Central and South America, crypto is gaining a foothold in the everyday economy. El Salvador was ridiculed a few years ago when they introduced Bitcoin as a legal tender. It hasn't gone quite as planned. Now Argentina, with its new president Javier Milei, is about to do the same. In Brazil (which has a fairly successful CBDC project), Nubank with its 100 million customers has introduced payment with Lightning token (2nd level Bitcoin) together with Lightspark. Nubank is owned by i.a. Warren Buffet's Berkshire Hathaway. Circle (USDC) also participates in the project.