Penger, Bank, Investering & Teknologi

BLOGG
LASSE MEHOLM

Denne bloggen representerer mine private meninger,
og ikke nødvendigvis de selskaper jeg arbeider i eller for
Jeg skal prøve å få tid til å legge ut en ny post hver uke.

teknologi, innovasjon

Hvem skal bestemme frihetens grenser?

Nå er det en bevegelse både i vest og øst for å begrense den monopolistiske makten mange store teknologiselskaper har. I Australia foreslo myndighetene å tvinge BigTech til å betale for stoff fra aviser og magasiner de frem til nå har forsynt seg av gratis. Når også EU og deler av USA inntar samme holdning, kan det hende de blir tvunget til å betale for seg. Facebook har foreløpig stoppet nyhets-feed i Australia. Innovasjon er som oftest som en pendel, litt for mye ut på BigTech sin side, deretter litt for mye ut den andre veien, før den finnes en ny likevekt. 

Mange journalister og toppolitikere har kritisert Twitter, Facebook, Google og Amazon for å utestenge Donald Trump etter opptøyene 6.januar. Av frykt for mer vold ble han utestengt. Sannsynligvis har ingen på denne kloden en mer nøyaktig personlighetsprofil av Donald enn den maskinelle intelligensen i disse selskapenes algoritmer. Muligens viste de allerede den 6. januar hva han kom til å skrive de neste ukene, nesten ordrett. I tillegg engasjerer mange seg nå for å redusere BigTech nærmest totalitære påvirkning på oss. Det er nok en utfordring å forhindre pendelen i å svinge for langt den andre veien nå.

Årsaken til at Donald, terrorister og ekstremister kan bruke sosiale media relativt fritt til å verve meningsfeller og fremmedkrigere er en lov i USA som ble vedtatt i 1996, da Mark Zuckerberg var 11 år gammel. Loven er seksjon 230 av «Communications Decency Act». «Ingen tilbyder av en interaktiv datatjeneste skal behandles som utgiver av informasjon levert av andre». Hensikten er at selskaper som er teknisk leverandør av en digital tjeneste ikke kan stilles til ansvar for innhold som brukerne legger ut. Det er selvsagt andre lover som forbyr å oppildne til vold og ulovligheter. Loven kom lenge før sosiale medier dukket opp, i en periode hvor man på fullt alvor diskuterte om internett skulle forbys. Lobbet frem av musikk og filmbransjen. Det er åpenbart at uten denne loven hadde ikke Facebook, Twitter, Instagram eller Google eksistert. Det hadde heller ikke TripAdvisor, Hotels.com, Uber, Airbnb og hundrevis av andre plattformselskaper, hvor kommentarer og tilbakemeldinger legges ut nesten uten filter.

Hvor går grensen for ytringsfrihet? Hva bør man gjøre om noen lyve bevisst? For å stjele to setninger fra boken Overvåkningskapitalismen av Shosahana Zuboff «Hvem vet det? Hvem beslutter det? Hvem beslutter hvem som beslutter det?» og «Demokratiets tempo er langsom av natur, fordi det tynges av redundans, kontrollmekanismer, lover og regler».  Mange har de siste ukene ropt på regulering av sosiale medier, nye lover eller splitte opp store teknologiselskaper. Facebook har vært her i 13 år. Avstanden mellom teknologiens muligheter og reguleringsmyndigheters forståelse av teknologiens konsekvenser blir stadig større. Teknologien er global. Det bør også grensesetting være.

Tingene rundt oss får ører, øyne og munn i form av kamera, mikrofoner og høyttalere. Hjernen og hukommelsen får de i form av enorme databaser som aldri glemmer og maskinell intelligens i en eller annen skytjeneste ett eller annet sted i verden. Vi kjøper smart-tv, smart-alarmer, smarthøytalere, smarte dørlåser, robotstøvsugere, smarte kjøleskap samt biler med kamera både foran og bak i tillegg til mikrofon inne i bilen (hands-free). Senger som både tar pulsen vår, følger med på åndedrett og kroppstemperatur for å være så smart som bare mulig. Robotstøvsugere som ikke bare lager kart over boligen vår, men også har kamera for å følge med på hva vi gjør, slik at den ikke går i veien for oss. Disse tingene snakker til hverandre, «lærer» av hverandre og lagrer data. Hvor tror du all denne informasjonen lagres og prosesseres? Ofte hos de samme som utestengte Donald. Om ord kan være en utfordring for demokratiet, neste steg blir handling.

De aller fleste av oss benytter Facebook, Twitter og Google og har stor glede av dialog med venner, bekjente, klubbdeltagere og meningsfeller. Ensomme har lettere for å komme i kontakt og single finner partnere. Eldre på institusjon kommuniserer med familien. Mange nye og nyttige tjenester har kommet til, millioner av arbeidsplasser er skapt og skatt innbetalt til statskassene. Facebook har ifølge bloggen til Zach Ferres 60 millioner kodelinjer, noe som vil koste anslagsvis 2 500 millioner dollar å utvikle. Selskapet har omtrent 45 000 ansatte og har skrevet hver kodelinje mer enn en gang gjennom årene. Slike banebrytende tjenester kommer ikke til å bli utviklet under tyngden av for mye lover og regler eller få finansiering med for mye redundans. Selv ikke i Kina. Muligheten for profitt for risikokapital er en nødvendighet for at samfunnet skal få tilgang til slike tjenester «gratis». Men det er nok muligens en grense der også.         

For å avslutte med Zuboff «Hvem beslutter hvem som beslutter det?» Nå var det en håndfull teknologer som besluttet å stenge ute Trump. Men ingen hadde besluttet at det var dem som skulle beslutte det. Vi trenger muligens en global institusjon med tilstrekkelig kompetanse og tillit til å beslutte hvem som skal beslutte neste gang, og i tillegg gjøre det i løpet av minutter. Og det kan ikke være maskinell intelligens, men human intelligens med empati, kreativitet og vidsyn.