Penger, Bank, Investering & Teknologi

BLOGG
LASSE MEHOLM

Denne bloggen representerer mine private meninger,
og ikke nødvendigvis de selskaper jeg arbeider i eller for
Jeg skal prøve å få tid til å legge ut en ny post hver uke.

teknologi, innovasjon, blockchain

Hvem bør eie dine data?

The Economist hadde en interessant grafikk i mai. På den ene aksen antall Covid-19 smittede pr. 100 000 og på den andre aksen transporteffektivitet (buss, t-bane, trikk, tog og bil) og i tillegg hvor mange daglige bevegelser. New York, Milano og München har god kommunikasjon, mange som reiser og høy smitte, mens Berlin, Houston og Roma har lav smitte og lite bevegelse selv om folketettheten er nesten den samme. Trento i Italia har høy smitte selv om det relativt er lite befolket, men veldig god infrastruktur og mange som beveger seg. Som et resultat av Covid-19 utføres det nå store mengder forskning på helsedata både anonyme og noen som ville vært godt inne i en GDPR gråsone og utenkelig for noen måneder siden. I følge OECD genererer verden 2,5 exabytes med informasjon hver dag, av dette er anslagsvis 30 % helserelaterte data. I 2017 ble det lastet ned 3,7 milliarder helse-relaterte apper til mobiltelefoner i verden. Samtidig bruker OECD landene under 5 % av budsjettet på å utnytte disse data, noe som OECD anslår at landene taper det samme som hele bruttonasjonalbudsjettet til Sverige på. Det er antatt at hver av oss vil generere 64 gigabyte med data hver dag innen 2025. Bare i YouTube lastes det nå opp videoer tilsvarende 2,4 gigabyte hvert eneste sekund, døgnet rundt.

Hvilepulsen øker når kroppen arbeider med en infeksjon, som Covid-19. Det ble solgt 145 000 Fitbit, Polar og smartklokker med pulsmåler i Norge i fjor, og det finnes sikkert mer enn en million brukere i Norge. Her kunne nok helsemyndighetene sporet pandemien, om de hadde tilgang til informasjonen og utnyttet ny teknologi.   For 5-6 år siden gikk det virkelig opp for meg at stordata-analyser og kunstig intelligens kan bidra til at verden blir et bedre sted å leve. I et prosjekt i Japan utført av Fujitsu med bruk av kunstig intelligens festet forskere en sensor på bena til kuer ute hos noen bønder, litt på måfå. Bøndene pleide å ta temperaturen på kuer for å finne ut når de bør insemineres. Ved å kombinere data fra sensorene, når de var klar for insemineringen, hvilket kjønn avkommet fikk og et par andre datapunkter som i utgangspunktet ikke hadde noe med hverandre å gjøre, fant forskerne ut noe uventet. Kuene begynner å bevege seg, ofte med dobbelt så mange skritt hver dag når de nærmer seg perioden for inseminering. I tillegg fant de at dersom inseminering ble gjort tidlig i perioden ble den hankjønn, og i den siste delen hunnkjønn. Tilsynelatende data som ikke hadde noe med hverandre å gjøre medførte ny kunnskap når teknologien gjorde sine analyser. Det som startet det hele var at data ble hentet inn, lagret og gjort tilgjengelig.

Vi lagrer informasjon i siloer. Smittestopp appen fra helsemyndighetene lagrer bevegelsesinformasjon og hvem du er sammen med i en sentral database. Apple og Google lagrer stort sett den samme informasjonen, men den lagres i din mobiltelefon, fordi den er din. Bankene lagrer dine data om hvem du betaler til og får penger fra, saldo på konto og mye mer i sine egne systemer, hver bank for seg. Fastlegen din har intime helsedata om deg, sykehuset har også det, og bare litt utveksles mellom de to. Selv ikke du har tilgang til alle dine egne helsedata. Og blir du involvert i en trafikkulykke i Spania, får ikke sykehuset i Spania tilgang til noe av dette, selv om det kunne reddet livet ditt. Facebook har enorme mengder data om deg, dine venner og hva som interesserer deg, ditt kjønn, politisk tilhørighet og sannsynligvis religion, det samme har Google, men de to samarbeider ikke (så langt jeg vet). Derimot har begge tredjeparts apper som utnytter data slik Cambridge Analytica hadde. Nå har også NAV fått en enda mer omfattende base med informasjon fra 400 000 nye arbeidsledige og permitterte. I Norge er vi på mange måter i forkant både med å digitalisere informasjonen og for å samarbeide horisontalt. DSOP (Offentlig Private samarbeide) er et godt eksempel der det tenkes horisontalt og lages bro mellom ulike siloer. Kompensasjonsordningen for Covid-19 er eksempel der Skatteetaten leverer informasjon om 2018 selvangivelsen (det siste som fantes) og nyere momsoppgaver. Brønnøysundregistrene leverte informasjon om selskaper og hvem som kan signere/søke for selskapene. DNB deltok med å lage web sidene for å søke og Itera hjalp til med lagring i MS Azure.

Spørsmålet er likevel hvem som skal lagre og eie mine data?  Hvem tar kostnadene ved å utvikle tjenestene som lagrer data om meg? Hvem skal få benytte hvilke data og til hvilken pris? Er det en offentlig oppgave?  Om ikke, hvilken privat bedrift har vi tillit til? Det burde vel være en global aktør? Forsikringsselskapene kunne selvsagt tenke seg tilgangen til dine helsedata i tillegg til sporingsdata slik at de kunne si opp forsikringen om du er i en spesiell risikogruppe. Men er du frisk og lever forsiktig kan du være villig til å dele disse data med forsikringsselskapet dersom du fikk mye lavere forsikringspremie OG var sikker på at selskapet ikke delte det videre. Et selskap med en helt ny tjeneste kan muligens betale litt for noen av dine data, selv om de er anonymisert? Det har noe med tillit å gjøre. I de fleste land i verden er det utenkelig at staten skal eie og administrere dine data. Tilliten til staten og offentlig forvaltning i land som USA, England og store deler av sør Europa er tilnærmet fraværende (under 25 % i enkelte land). Bankene har nesten like dårlig tillits-prosent i de samme landene. Sosiale nettverk som Facebook har flere steder bedre tillit, til tross for flere tilfeller av privat informasjon på avveie.

Muligens er det deg som bør oppbevare dine egne data? Da er det bare deg som kan få tilgang til alle dine data, med din egen private nøkkel. Da kan du gi sykehuset tilgang til de data de behøver for å behandle deg, enten det er fra fastlegen, tannlege, hvor du har oppholdt deg den siste tiden, hvem du har vært sammen med, hva du handlet i butikken og hvilke medisiner du kjøpte på Apoteket. Du kan bevise for politimannen som stopper deg i en rutine-kontroll hvor du har vært, hvor fort du kjørte (GPS) og at du har lov til å kjøre bilen du kjører. Politimannen trenger ikke personnummeret ditt eller adresse, han trenger bare å vite et du har gyldig førerkort. Vi gir for mye informasjon til for mange i dag. Bare tenk på hvor mange som har kredittkort nummeret ditt, sammen med utløpsdato, og muligens sikkerhets nummer (3 siffer). Da har de i praksis det de trenger for å trekke på kortet ditt. Men da kan du klage til MasterCard og få pengene tilbake, noe MasterCard og andre tar seg betalt for med høyere transaksjonsavgift. Men det trenges en teknologi som er 100 % innbrudds sikker og virker hvert eneste sekund, hver dag og hele året. Distributed Ledger Technology (DLT) er et første skritt mot en slik teknologi, men dagens DLT teknologier er fremdeles umodne. Umoden er også den politiske ledelsen til disse nye digitale utfordringene. Vi har også fått lagring av informasjon i «skyen» tilgjengelig over alt, ting som er koblet til internett (IoT) og snakker med hverandre, kunstig intelligens og effektive måter å lagre informasjon på. Og likevel fortsetter vi å få nye siloer. Det er å håpe at «noen» som er til å stole på tar ansvaret snart.