Få teknologier har endret vår hverdag mer enn mobiltelefon infrastrukturen. Dersom vi fremdeles hadde måtte bruke PC’en for å nyttiggjøre oss av internett, hadde neppe hverken Facebook, Twitter eller LinkedIn fått slik enorm utbredelse. For ikke å snakke om de kinesiske utfordrerne som Alibaba, Tencent og Baidu som er «mobile first». PC’er som veier 3 kilo er erstattet av smarttelefoner som veier 0,3 kg, som man kan ta med seg over alt og være online hvor og når som helst. Det har endret forretningsmodellene til svært mange bransjer. Data over mobil nettet har gått fra et par hundre kilobyte pr. sekund til mange millioner kilobyte pr. sekund. Nå kommer neste bølge når 0,3 kilo blir 0,03 kilo, og hastigheten til mobilnettet blir mellom 10 og 100 (tallet er avhengig av hvem du spør) ganger raskere enn i dag med 5G, det neste mobile nettet. Dermed blir det mulig med helt nye tjenester og en ny infrastruktur for tingenes internett (IoT). Stakkars de som har brukt hundrevis av millioner kroner på å grave ned fiberkabel de siste årene i tettbygde strøk. Det vil enda ta noen år før vi får 5G, selv om 5G nettet nå var i funksjon under OL i sør Korea. I dagens Finansavisen er det er intervju med Telenor og Sigve Brekke som antyder at vi får 5G fra 2020 og utover.

5G har et par svakheter, blant annet at det er kostbart å utbygge, ifølge internasjonal presse men ikke ifølge Brekke. I tillegg økes bærefrekvensen slik at signalene ikke når like langt som 4G nettet, noe som sannsynligvis gjør at det er i tettbygde strøk det blir rullet ut først. Det er en grunn til at nordmenn for mange tiår siden lyttet til LANGbølge sending fra Luxembourg. Nå blir bølge lengden super-korte. Det gjør også at de har enda vanskeligere for å trenge gjennom ytterveggene i huset ditt, og wifi eller 5G inne blir enda viktigere. 5G gjør det også mulig å lansere nett i nett. Som en følge av populariteten til Iphone i 2007 måtte AT&T i 2007 investere enorme summer i å utvikle ny teknologi for infrastruktur for å kunne øke båndbredden i mobilnettet for datatrafikk. AT&T hadde enerett på mobiltrafikk for Iphone i USA og la med dette arbeide grunnlaget for forbedret 3G, det vi i Norge kalte Turbo-3G. Fra 2007 startet Telenor og Netcom utbyggingen av såkalt turbo-3G eller mobilt bredbånd ved hjelp av HSDPA teknologi, som er en oppgradert versjon med 3600-7200 kbps maksimal overføringshastighet. Dermed kom de første app’ene, som i starten var enkle tjenester. Så kom 4G, og med det langt bedre hastighet for søking på web og kommunikasjon med de mobile app’ene. Tjenester som Facebook, LinkedIn, strømming av musikk og video ble plutselig like raskt som å sitte på PC’en hjemme, og etter hvert ble stabiliteten like god. Bruken av desktop (PC og Mac) ble dramatisk redusert, og bruken av mobiltelefon dramatisk økt.

Med 5G blir hastighet på mobiltelefonen nesten raskere enn en desktop (PC / Mac) og, stabiliteten blir om mulig enda bedre. Det gjør at «dingsene» sannsynligvis blir enda mindre ettersom prosessorkapasiteten enkelt kan flyttes mellom «dingsene» og Internet of Things får enda bedre forhold. Det kommer sannsynligvis til å betyr enda flere og bedre tjenester på mobile enheter, og de store og klumpete mobiltelefonene, slik som Iphone, Samsung og Sony kan kastes, til fordel for de nye lette og lette enhetene som klokker, briller, ringer og annet man ikke glemmer igjen hjemme når man må skynde seg for å rekke bussen. Det er en «næringskjede» her og grunnmuren er den mobile infrastrukturen, som nå blir litt bredere.

BoE - Staff working paper No 605, July 2016.

Når kommer neste sentralbank med krypto penger?. Ettersom jeg var inne på krypto penger laget av sentralbanker for noen uker siden kan det være av interesse å dykke litt inn i en av dem, den engelske sentralbanken. Det interessante med dette dokumentet er diskusjonen rundt makroøkonomien, og ikke så mye teknologien. 

Fokus for dette 90 sider lange dokumentet er hvordan makroøkonomien kan fungere med en digital pengeenhet utstedt av sentralbanken. Teknologien som er nevnt er basert på DLT (Distributed Ledger Technology) , uten at det er gjort noen teknisk analyse slik andre sentralbanker har gjort. Avslutningsvis er det utarbeidet en rekke interessante matematiske modeller for gjennomføring av CBDC (Central Bank Digital Currencies).
Kort oppsummert: 30 % av BNP bør være i CBDC, som vil øke BNP med 3 %. Publikum bør få sette inn innskudd i sentralbanken på rentebærende konto (i tillegg risikofritt) i konkurranse med bankenes kontopenger som betalingsmiddel.

Ettersom det ikke finnes noe empiri å undersøke har denne studien benyttet DSGE modellen med parametere fra USA før finanskrisen før 2007. Det er benyttet 30 % av BNP i CBDC ettersom det tilsvarer de kvantitative lettelse flere sentralbanker har benyttet de sist 10 årene. Resultat viser at å benytte CBDC vil øke BNP med 3 % på grunn av bedre betalings infrastruktur og tilpassing av skatt. Ettersom innovasjonen både vedrørende kontanter og elektroniske penger (lønnskonto, bedriftskonto, lån og innskudd) ikke har funnet sted på mange ti-år, representerer private penger, slik som Bitcoin innovasjon både som betalingsmiddel og verdienhet. Det er spesielt den desentrale hovedboken (distributed ledger) som medfører innovasjon ved at sentralbankens uunnværlighet bortfaller.
Dagens betalings systemer er basert på en sentral enhet med sentralbanken i sentrum. Bankene gis adgang gjennom innskudd i sentralbanken, og med det en fordring på sentralbanken. Betaling mellom kunder i en bank medfører bokføring i denne bankens hovedbok. Betalinger mellom flere banker gjøres ved bokføring i disse’s hovedbøker og via bokføring i sentralbanken, alternativt en oppgjørsbank i utlandet. For å sørge for tillit er banker regulert og gjenstand for kapitaldekningskrav og andre krav. Regulering av finansmarkedet skaper inngangsbarrierer og gir bankene prismakt og makt til å prise gjeld.
Digitale penger har en rekke fordeler slik som økt konkurranse, økt tilgjengelighet og økt fleksibilitet. Men digitale penger medfører også ulemper, som kostnaden ved å ha mer en enn hovedbok som skal synkroniseres med eksisterende og kostnadene ved at aktørene ikke har tillit til hverandre. Dersom nye aktører skal ha muligheten til å delta må det finnes en mekanisme for å velge dem inn.

Kryptovaluta har mye av de mekanismene som behøves og Bitcoin er den fremste av disse. Aktører (minere) som ønsker å legge transaksjoner til hovedboken må også bevise at de aksepterte en stor kostnad ved å få det gjort, noe som kalles «Proof of Work» (PoW). Ettersom minere konkurrer er det den som legger ned mest arbeid som har størst sannsynlighet for å vinne. Fordelen med PoW er at den tillater nye aktører bare dersom de er villige til å betale prisen for å delta, uten at den nye aktøren har noen kontrakt eller avtale med de andre aktørene, noe som sikrer et komplett desentralt system.

For å sikre at en blokk mines omtrent hvert 10 minutt, tilpasser vanskelighets-graden i algoritmen seg kontinuerlig etter tiden mellom hver blokk. Blir tiden mye mindre enn 10 minutter blir algoritmen vanskeligere å løse og omvendt om det tar lengre tid. Som kompensasjon for å mine en blokk får aktøren/den som miner transaksjons avgiftene + utstedelse av nye kryptovaluta. Dette siste subsidierer kostnaden ved å godkjenne transaksjonene (mine) og holde nettverket i drift.
Ulempen med PoW er at hver miner har fokus på egen kompetansekraft og sub-optimerer investeringene for å vinne i konkurransen slik at øko systemets samlede investering i datakraft er alt for stor og den sosiale faktor reduseres. Dermed forbrukes langt mer elektrisk kraft enn hva som behøves. BoE sin konklusjon er at dersom et land skal benytte kryptovaluta, må det finnes andre mekanismer enn PoW.

Jeg var intervjuet på NRK bare nyheter på radioen torsdag denne uken (22.februar). Spørsmålet om energi sløsing kom selvsagt opp, og jeg forklarte prinsippet med Proof of Stake. Dette vil på det nærmeste eliminere energi sløsingen, ved at minere blir valgt ut på forhånd og det dermed ikke er noen konkurranse. Utvalgsprosessen er et hett tema og konkurransen flyttes dit. En mekanisme er at den som har minet fleste transaksjoner med minst energi på kortest mulig tid tilbake i tid, velges flest ganger. En annen mekanisme er at den som eier mest kryptovaluta blir oftest foretrukket, ettersom vedkommende har mest å tape på feil i mine prosessen. Men da kan man jo kjøpe seg jobb – og det er ikke bra. Uansett kommer det i fremtiden nye algoritmer og sikker verifikasjon av transaksjoner, som bruker lite strøm.

Det har de siste månedene vært en mange artikler om hvem som bør «mine» nye blokker i Blockchain. «Originalen» er Bitcoin og der gjelder Proof of Work (PoW). Den som legger ned det mest omfattende arbeidet (bruker mest strøm) vinner som oftest konkurransen om å være den som «miner» den neste blokken. Stadig flere argumenterer for at den som leverer den beste innsatsen skal få lov til å «mine» den neste blokken, og at det skal bli slutt på konkurransen, samt at sløsing med strøm blir borte. Men så enkelt er det selvsagt ikke. Hvem leverer den beste innsatsen?

Bitcoin bruker en mekanisme som kalles PoW hvor det er konkurranse blant noen titalls «minere» om å være den første til å «mine» neste blokk. Om du ser på figuren her ser du at de fire største er fra Kina. Nå er det ikke helt riktig at de med størst Hashrate vinner oftest, men det er veldig nære slik fordelinger er. Det at det er en konkurranse blant mange store haller med datamaskiner hvor en vinner hvert ti-ende minutt og de andre taper medfører et enormt sløsing med datakraft og derigjennom elektrisitet. Det er estimert at strømforbruket for å «mine» Bitcoin er på størrelse med energiforbruket i Danmark. I tillegg har Bitcoin den svakheten at de bare klarer å behandle 7 transaksjoner i sekundet på det meste. Det er langt flere enn dette som ønsker å kjøpe Bitcoin, så det blir kø av transaksjoner som venter på å bli behandlet av en «miner». Ved å legge inn at man aksepterer litt mer i transaksjonsavgift kan man snike i køen ettersom de som «miner» i en viss grad kan velge de med størst transaksjonsavgift først. Resultat har vært at transaksjonsavgiften til tider er opp mot 30 dollar og køen er flere døgn lang. Satoshi Nakomoto, som skapte Bitcoin, er nok fryktelig lei seg for denne utviklingen. Satoshi ønsket et betalings infrastruktur som var tilnærmet gratis og tok maksimalt 10 minutter å gjennomføre. Har skapte til og med en subsidiering av transaksjonsavgiften ved at «Minere» får nye penger for å «mine» så de slipper å ta fra de som skal betale.

Ethereum og de fleste andre kryptovalutaene har kopiert Satoshi’s strategi med PoW. Men nå er det altså mange som jobber mot neste versjon av Blockchain, med Proof of Stake (PoS). Konkurransen blant «minere» blir borte og man innfører en valgprosess (voting) for hvem som skal «mine» den neste blokken. Dermed blir energisløsingen borte og det blir lettere å få opp farten på antall transaksjoner pr. sekund. Visa behandler 50 000 transaksjoner i sekundet og AliPay sier de kan behandle 250 000 transaksjoner i sekundet i den nye infrastrukturen de arbeider med nå. Blockchain teknologien må komme opp på disse nivåene. En miljøvennlig måte å velge neste «miner» på er at den som de siste dagene har «minet» raskest og med minst energiforbruk blir valgt oftest. En annen måte er at den som eier flest kryptovaluta får «mine» oftest, ettersom den har størst interesse av at alt går riktig for seg. Det finnes en 4-5 andre mekanismer for valg av neste «miner» man arbeider med. Vitalik Buterin som skapte Ethererum har kastet seg inn i arbeidet med en PoS løsning for Ethereum de kaller Casper med tanke på å få en sikker løsning på plass så fort som mulig. Mest av alt for å få opp farten, men en bi effekt er at energiforbruket går dramatisk ned. Og med tanke på alle de 200 000 programmerere i verden som lager programmer i Ethereum, i tillegg til de tusenvis av applikasjonene som kjører i Ethereum er dette fantastisk for miljøet. Både Statoil og Det Norske Veritas pluss hundrevis av banker og andre store selskaper bruker Ethereum teknologien. PoW er gjennomtestet og sikker, det er ikke en ny teknologi som PoS - mange er skeptisk.

Men Bitcoin kommer ikke til å endre seg. For oss som er opptatt av miljøet er det bare å håpe at Bitcoin kursen kommer under en dollar. Da forsvinner de fleste av dagens «minere», det blir mulig å «mine» med en vanlig hjemme PC igjen, spekulantene blir borte, transaksjonsavgiften går mot null, og alt blir som Satoshi Nakomoto ønsket.

Overskriften er en kopi av et blogg innlegg jeg hadde i 2016, før Nordea startet sitt API prosjekt som nå heter «open banking» prosjekt, og nesten ett år før DNB gjorde det samme. API strategier og horisontal integrering har eskalert de siste 4-5 årene og de fleste PSD2 prosjektene hadde tvunget seg frem uavhengig om myndighetene tvinger bankene til å åpne opp sine datasystemer for betaling og konto informasjon. Se bare på Facebook, Amazon, Google, Alibaba, Tencent og andre store, de har alle en ”open banking – API” strategi, uten at noen myndighet har pålagt dem det. Det er god forretnings-strategi. Microsoft ble dømt i retten til å åpne opp Windows for andre utviklere rundt år 2000, markedskursen til aksjen Microsoft er tredoblet siden det.

Men det ser ut til at de fleste bankene later til å tro at dette bare er et nytt skall på «løken» og at kjernen kan fortsette som før. Når de presenterer sine strategier poengteres det at nye partnerskap skal dyrkes, men det virker å være avstand mellom teori og praksis. De samme finansielle produktene selges til de samme grupper av kundene. Litt av det samme som skjedde når internett kom seilene for 20 år siden, og EDB 20 år før det. Fortsette å selge alt, til alle og alltid. Det nye nå er nok at de nye kundeflatene er smarte, engasjerer kundene på en annen måte (eksempel facebook og Twitter), gir brukerne noen dopamin injeksjoner på veien, analyserer kunden finansielle data, assisterer kunder (som Tink som foreslår å bytte bank til bedre lånebetingelser) og er ikke nødvendigvis kontrollert av bankene. I tillegg er det nå enkelt å ha 10 – 15 finansielle tjenestelevardører, ettersom du etter hvert kan få alle i en og samme app og med bare en Bank ID pålogging. Da kan kundene plutselig velge på øverste hylle for hvert finansielt produkt, tilsvarende som om man står foran kjøtthyllen hos Meny og kan velge mellom Nordfjord, Nortura, Finnstad, Jacobs, Gilde eller lille lokale Røroskjøtt. Og det er ikke sikkert Røroskjøtt er taperen her. Fragmentert. Spesialisert. Nisje fokusert. Kostnads-effektivt. Effektivt. Kundevennlig. Kortreist.

Det er mye læring for bankbransjen i den omstillingen norsk landbruk har vært gjennom fra Gartnerhallen for frukt og grønt, Norske meierier for melkeprodukter og Norsk Kjøtt for kjøttprodukter. De må jobbe seg inn fra bunnen i den nye verdikjeden. I den andre enden er de som benyttet en plattform strategi fra starten som Amazon, Facebook, Alibaba, Tencent og en rekke andre som jobber seg inn i verdikjeden fra toppen. Og de midt imellom som Apple, som har lykkes med både den ene og det andre (lager både «dingser» og har en plattform), og det samtidig.
Og da blir det spennende å se hvordan de ulike bankene lykkes etter hvert som konsekvensene av de horisontale strategiene siger inn i markedet de neste 2-3 årene. Veldig lite har i alle fall skjedd den første uken PSD II er i produksjon. For de av oss som har arbeidet i Fintech bransjen i mange år og registrerer hvor ekstremt mye større lysten og engasjementet til å lykkes er hos de som får lønn avhengig av resultat hver dag i forhold til de som får fast månedslønn og en supertrygg arbeidsplass er, virker det usannsynlig at fremtidens kundeflate eies av en bank. Men jeg har tatt feil før.

Jeg var på Nordic Finance Innovation i dag og hørte Chris Skinner si at Open Banking er Old Banking. Mulige han får rett i det.